Unconditional love

Hva er egentlig unconditional love – hva innebærer det å elske noen betingelsesløst?

Mange av oss er oppdratt slik at man har fått belønning når man har vært snill og flink – samt en slags “straff” hvis man ikke var det. Hvis vi var snille kunne vi få en klem og noen gode ord – var vi ikke snille ble vi oversett eller irettesatt. En klem kunne vi i alle fall se langt etter på det tidspunktet. Det var liksom sånn det skulle være.  Men om det var rett måte å håndtere situasjonene på – det kan vel diskuteres. Hvilke signaler fikk vi fra våre foresatte? Hva lærte vi av denne måten å bli oppdratt på? Hva gjør vi selv til våre barn? Eller våre kjærester?

Jeg er ikke i tvil om at de fleste av de som opplevde en slik oppdragelse var elsket av sine foresatte. Det ble mest sannsynlig utført i den tro - at de gjorde det som var best for oss.

Neale Donald Walsch har skrevet mange bøker og jeg har nettopp begynt å lese den første i en serie om  hans samtaler med “Gud”. Himmelske samtaler 1. I denne boken setter han bl.a. fingeren på nettopp dette med betingelsesløs kjærlighet og det har satt i sving en rekke tanker hos meg. Jeg elsker mine barn – til tross for at de ikke bestandig er såkalt “snille”. Men gir jeg tilstrekkelig uttrykk for at jeg elsker dem – slik at de faktisk vet dette og er trygge ifht mine følelser? Dette er noe jeg uansett må bli flinkere til. For selv om jeg er glad i dem – betyr ikke det at jeg godtar alt de gjør og sier – noen ganger må man ty til sanksjoner. Men hvilke sanksjoner er best?  Hva gir den ønskede effekten? Hva lærer jeg dem? De er et produkt av meg og faren sin – slik jeg er et produkt av mine foreldre.

Dessverre var ikke klemmer og kos naturlig hjemme hos oss når jeg vokste opp. Det har kommet litt etter litt – med årene, spesielt etter at foreldrene mine ble besteforeldre. Jeg føler jeg er nærmere mine foreldre i dag enn da jeg var barn og det er en god følelse. Selv føler jeg at jeg har en god kontakt med mine barn – men den kan nok alltids bli bedre. Kanskje blir det sånn ifht dem også  - at forholdet blir sterkere med årene?

I utvidet forstand er slik kjærlighet viktig i forhold til kjærester også. Selv er jeg en av dem som har “straffet” mine kjærester opp igjennom tiden – hvis de ikke har gjort/følt det slik jeg har forventet – eller fordi jeg var redd for å bli såret – da ble det ikke noe kos, kanskje til og med kroken på døra, jeg “rømte” fra forholdet. Ofte i den tro at jeg satte grenser rundt meg selv og hva jeg mente jeg “fortjente”. En slags manipulasjon av andre mennesker som slettes ikke var bra. Det førte til mye sorg og frustrasjon – også hos meg selv. For det er jo faktisk sånn – at ved å “straffe” noen med å holde tilbake følelser eller “stenge av” – så straffer jeg også meg selv. Jeg nekter meg selv de gode sidene ved å ha en kjæreste. Nekter meg selv de gode følelsene. Jeg elsker jo ungene mine uansett hva som skjer – så hvorfor blir det så annerledes med en kjæreste? Jeg skal jo uansett ikke være den som står til ansvar for hva han gjør eller sier.

I det siste har jeg forsøkt å overse ting jeg tidligere ville reagert og sanksjonert i forhold til – og jeg har faktisk fått tilbakemelding på at jeg har blitt “rundere i kantene”. Dette gir en god følelse samtidig som det gir en enda bedre følelse å la seg selv få lov til å føle kjærlighet for èn spesiell.

Klem fra Toril :o)