fredag 26. februar 2010

Sliten ..

Hei sann … innom en liten tur for å ønske dere alle ei riktig god helg!!

Her har det gått i sykdom hele uka – og jeg er helt tom for energi.

DSC_0017

Beklager at jeg ikke har vært innom dere de siste dagene – og at jeg ikke har fått laget noe nytt – spennende :o) – innlegg!!

Tusen takk for alle de flotte svarene jeg fikk på forrige innlegg – jeg setter veldig stor pris på det. Jeg kommer tilbake til denne saken – samt strikkeprosjekt – når jeg har fått opparbeidet litt energi igjen.

I mellomtiden kan dere ta turen innom Tara og bloggen hennes Happy in Pink – der har det nettopp vært en slik ugjennomtenkt kommentar.

Gleder meg til å se innom dere om noen få dager – I’ll be back!!!

God helg – Stor klem!!

Torilpia

DSC_0075

tirsdag 23. februar 2010

Omtale .. langt innlegg idag .. :o)

Med 28 minusgrader og ei litjtuppe som igjen har “UVI” – er det ikke stort å finne på nå. Vi fyrer godt i peisen – Miniprinsessa er inntulla i ullteppe, med varmeflaske, drikker sitronvann og ser tv. Jeg sitter her og gjør et forsøk på å samle tankene om det jeg vil formidle til dere. I dag blir det ikke strikking jeg vil skrive om (selv om jeg kun har toving og dekor igjen ifht de to prosjektene mine) – men litt alvorligere ting som har slått meg.

DSC_0008

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg (og andre) omtaler hverandre. Ikke bare familie og venner – men også her i bloggeverdenen (JA - jeg mener vi har “en egen verden – et eget samfunn” her inne). Noe av dette skyldes erfaringer jeg gjør meg i dagliglivet – men også det jeg finner på internett, inkludert mine runder i blogglandia. Og jeg må innrømme at jeg leser og kommenterer på veldig mange blogger – nesten hver dag. For meg har dette blitt min kontakt med omverdenen – på et tidspunkt i livet hvor jeg ikke makter å ha så utbredt sosial omgang med andre mennesker. Men dette gir meg mye – og får meg til å yte mer .. og gir meg lyst til å utvide horisonten litt etter litt – igjen!

DSC_0013

I bloggeverdenen er det ingen tvil om det finnes mye misunnelse – noe enkelte bloggere dessverre har fått erfare. Vi vet vel alle om noen som har fått “kjørt” seg ifht surt oppgulp fra andre. Anonyme kommentører har også gjentatte ganger vært innom og “sagt sitt” på de feigeste og mest usle måter. Og selv om det er en mulighet vi alle har – det å være anonym – så er det veldig feigt når man bruker det for å angripe andre på usaklig grunnlag.

DSC_0003

Jeg fikk selv en aha-opplevelse under en avisdebatt for en tid tilbake. I kommunen hvor jeg bor – har det i lengre tid vært strid ifht antall skoler og lokalisering av denne/disse skolene. Så mye drittkasting har jeg ikke sett på lenge – bortsett fra ifht Northug i OL. Og dette er en liten kommune hvor de fleste vet hvem de andre er (bortsett fra de som er innflyttere – som meg .. det vil si – de vet nesten alle hvem jeg er – men jeg vet kun av et fåtall av dem). I et innlegg hvor jeg valgte å være anonym – skrev jeg om min erfaring med storskoler (i Trondheim) og påpekte samtidig at jeg ikke kunne fortsette å bo i denne kommunen hvis skolen på stedet ble flyttet. Dette er ene og alene pga at jeg ikke kjører bil – og det ville vært umulig for meg å få dagliglivet til å gå rundt i et slikt tilfelle. Dette fikk jeg mye pepper for – av andre anonyme selvfølgelig. “Tenk å være så idiotisk at jeg kom med teite trusler som det å flytte ….” Her fantes null forståelse for min situasjon – og tom trussel er det ikke. Jeg blir å flytte herfra så snart jeg har mulighet til det. Men tilbake til dette innlegget jeg skrev. På vei til Orkanger en dag – var en tante av meg også med – hun begynte å legge ut om denne idiotiske personen som truet med å flytte hvis skolen ble flyttet til et annet sted … Hun ble litt blek da jeg fortalte at denne personen var meg – og påminte henne om min situasjon. Det hadde hun helt glemt. Der ser man altså hvor dumt det er å skrive anonymt. I en bygdestrid på anonymt grunnlag kan man risikere å kalle sin egen nabo – eller slektning for idiot og det som verre er .. Kanskje har man til og med samme synspunkt – men den skriftlige kommunikasjonen klarer å rote det til. Etter den gang har jeg valgt å skrive under mine innlegg med fullt navn i slike debatter. Men det skal sies til mitt forsvar – at jeg aldri skriver dritt om andre selv om jeg er anonym. Jeg kan være spydig og/eller sarkastisk ja .. men aldri ufin. Selv om jeg noen ganger har veeeeldig lyst til det .. hihi ..

DSC_0016 

Når jeg er innom andre blogger – leser jeg innlegg og kommenterer – noen ganger kan det være vanskelig å kommentere – fordi man er så totalt uenig i det som står der. Andre ganger er man bare rett og slett tom for ord. Kanskje liker man ikke det man ser der heller. Men i steden for å være ufin, leter jeg etter det positive i innlegget og kommenterer det – samt unngår det jeg ikke liker. Noen ganger sier jeg ifra på en så høflig måte som mulig – at jeg ikke er enig i det som skrives – men jeg må innrømme at jeg noen ganger sitter igjen med en bismak etterpå. Ikke nødvendigvis fordi jeg er uenig – men fordi jeg føler selve innlegget som et overtramp. Den typen innlegg jeg da snakker om er innlegg som tråkker på navngitte personer – som sparker de som allerede ligger nede – som grafser i privatlivet og følelseslivet til personer som lider. Eller som kun er ute etter å rakke ned på andre.

DSC_0023

Man kan bli sjokkert over mye – men man kaller ikke noen ved skjellsord eller kritiserer andres handlinger (i alle fall ikke før man vet hva som ligger bak). Jeg føler meg ille til mote og mister litt av lysten til å besøke den bloggen igjen. Det føles som om det er under bloggerens verdighet å skrive noe sånt og jeg blir litt frustrert over at vedkommende synker ned på et slikt “tabloid-nivå”. Man bør huske på at det man skriver på nettet – alltid finnes der ute i en eller annen form. Det vil alltids finnes beviser på det man har skrevet. Selv om man har slettet det fra egen blogg eller maskin. Noen kan ha rukket å ta en utskrift eller lagret det. Det er så viktig å holde sin sti ren. Ikke la seg drive med av andres negativitet, sjalusi og frykt. Det kan ende i den rene heksejakten – på lik linje med pressens jag på Northug fordi han ikke ønsket å snakke med noen etter sin fiasko med knekt stav og dårlig løp. Jeg er helt enig med Alsgård – i at det som er det verste med denne saken er den negative omfangen det har fått i pressen. Selv er jeg stolt over å ikke ha latt meg smitte av medias surmuling over et tapt grafse-offer. For når det kommer til stykket – har nok Northug og andre som har vært i medias søkelys tilført landet og verden mye mer enn mange av oss som sitter her bak hver vår pc og kludrer om dagens små trivialiteter. Og Northug har beklaget at han ikke snakket med noen – han beklaget at han var menneskelig spør du meg – og hvorfor skal han være nødt til det??? Når Northug vant sprinten i går – var vi nok mange som var stolte over hans innsats – til tross for at pressen var ute etter hodet hans på et fat … Jeg synes mange skulle satt seg mer inn i hva begrepet “Gruppebevissthet” går ut på. Så skjønner man lettere hvordan slikt jag kan oppstå – hvordan heksejakten kunne oppstå – hvorfor verden er som den er ..

DSC_0036

Men når dette er sagt – så vil jeg igjen si at dere i bloggeverdenen tilfører meg og andre bloggere mye – vi vinner ikke skirenn eller skaper verdenshistorie (ikke alle i alle fall …) – men vi koser oss med de små gledene – som gjør våre liv verdifulle.

Sett pris på hverandre – skriv en hilsen i  ny og ne – det tar ikke sååå lang tid å skrive Hei – hvordan har du det? Eller; Ha ei flott helg! Eller bare ; KLEM til DEG!

Jeg har vært heldig og fått mange kommentarer i det siste – men det er mange andre som etterlyser litt respons fra leserne sine.

Tusen takk til alle dere som tar dere tid til å skrive noen ord :o)

Ha en superduper – positiv – omtenksom – ettertenksom dag!!!

Klem fra Torilpia

PS .. jeg skal sette på vaskemaskinen nå – med noe gult strikketøy inni …:o)

DSC_0019 

mandag 22. februar 2010

Jippi .. :o)

For kort tid tilbake vant jeg en trekning inne hos Frida med bloggen; Living Next To Me.

Jeg var så heldig å vinne et vakkert madonna “bilde” i gips. Var skikkelig spent når jeg pakket opp i dag … men til min store sorg – bildet var blitt litt ødelagt under transporten. Posten veit dere *sukk*  Men med litt lim fikk jeg da limt det sammen såpass at det ser greit nok ut på avstand. Nå har det kommet opp på veggen – og passet veldig fint over buffeten min .. :o) Inni pakken fulgte det også med en søt liten hjerteboks (i andledning Valentines forstod jeg). Tusen takk Frida :o) Det var så gøy å vinne – det er noe jeg sjelden gjør .. :o)

DSC_0029   DSC_0030   DSC_0034

DSC_0034 DSC_0030

Jeg kommer tilbake med innlegg om strikkeprosjektene mine .. må bare bli ferdig først :o) Men tusen takk for alle gode råd og tips om både toving og “strømpepinner” .. hihi ..

Ha en flott mandag – stor klem fra Toril :o)

 

lørdag 20. februar 2010

Kjøpe vårstemning :o)

Første shopping-tur på lenge. Det var tydelig at påsken ikke var så alt for langt unna. For påskekyllinger, gule lys og påskeservietter – holdt på å ta over butikkene rundt om. Selv var jeg mer på hugget ifht litt vårstemning til hjemmet. Men til tross for det – klarte jeg ikke å motstå litt gult ull-garn .. Selvfølgelig i kombinasjon med litt RÅSA  :o)

DSC_0019

Miniprinsessa ble hyper da hun fikk se det rosa garnet og mente at jeg MÅTTE  lage noe til henne av det. Nå skal det sies at jeg ikke har strikket på veeeldig mange år og tenkte jeg skulle gjøre et nytt forsøk idag. MEN – det er ikke så lett når man aldri har lest en strikkeoppskrift og langt mindre strikket noe som følge av den/dem .. Problemet oppstod allerede da det i oppskriften stod at jeg skulle bruke strømpepinne nr seks …. OK .. strømpepinne??? Antok at det var en rundpinne – men oppdaget i dag at det er forskjellige lengder på de pinnene … 40, 60, 80 og 120 cm .. Antok videre at det måtte være den minste .. men det hadde jeg ikke kjøpt …. derimot hadde jeg kjøpt en 60 cm .. men det var nr åtte … *sukk* Skitt au .. kan det spille så stor rolle da .. ??

DSC_0022

La opp x antall masker .. strikket rett og vrang (kan jo litt da .. er sikkert som å sykle dette – tenkte jeg) et par runder før jeg la i vei med rettstrikk leeeenge .. Faktisk igjennom hele Nytt på nytt, Super G og 15 kilometeren .. Lo litt av meg selv da jeg satt der og strikket OG så tv .. :o) DET hadde jeg aldri trodd om meg .. hihi .. Så kom vi til det feltet hvor det skulle være et slags hull .. hmm .. hvordan lager man et hull i strikkinga da .. (vet at jeg har hatt mange av dem før .. men det har ikke vært tilsiktet .. ) Så jeg tok rett og slett og skiftet retning der .. ble vrang tilbake og rett igjen – så vrang tilbake osv .. til jeg hadde hullet stort nok. Deretter var det å få hektet dette sammen igjen .. Måtte ha litt fastere masker der for å holde det hele sammen uten å gaaaape liksom .. Strikket så ferdig verket og skulle felle av hele greia .. Hvordan gjorde man det???? Litt prøving og feiling før jeg hørte et stort PLING og jeg husket det :o) Ble litt strammere der enn i starten .. (les MYE strammere) … MEN jeg ble jo ferdig da :o) OG – det ble STOOOOORT …..

DSC_0031

Så var det toving da .. hvordan gjør man det??? Jeg var med og tovet en del sitteunderlag i sommer – men da brukte vi ull-ull (rett fra sauen som ble klipt for anledningen) – ikke garn … Lunkent vann med grønnsåpe var oppskriften da .. Men så har jeg også lest at man kan vaske slikt i maskinen … hva jeg skal gjøre vet jeg ærlig talt ikke .. for strikketøyet reagerte i alle fall ikke bare på varmt vann .. noe jeg selvfølgelig måtte finne ut av … Nå må jeg altså til å google toving .. også får jeg i tillegg forsøke å putte det i den dansende vaskemaskinen i morgen. Hvis jeg ikke har funnet andre metoder før den tid. Må man ha grønnsåpe i maskina også?? Eller er det bare når man tover ull-ull :o)

24082009209

25082009219

Ja – ja .. det overlater vi til morgendagen å finne ut av .. eller det er vel strengt tatt i dag .. Men siden jeg enda ikke har lagt meg kaller vi det – i morgen!! :o) 

***

Fant forleden ut at jeg ikke har noen telysholdere med stett .. som kunne stå i vinduskarmen og sees utenfra .. fant i dag billige på Nille .. holder lenge for mitt bruk – også slipper jeg være så redd for at de skal gå i golvet – når Miniprinsessa eller Princess (katten) er i nærheten av vinduene .. :o) Ikke så veldig pene – men bra nok når det er kveld og det tennes lys i dem – noe jeg gjorde i kveld .. kjempefornøyd jeg :o) I tillegg til en rosa Gerbera/Germiniplante, rosa tulipaner, søøøøte rosa kubbelys og et lass servietter av ymse slag .. var vårstemningen i boks :o) Med noen gode briocher fra det franske bakeriet og to gullmedaljer i OL (tenk at jeg har sett på OL en hel kveld ..) var kveldskosen i boks .. Håper dere også har hatt en strålende og koselig fredagskveld :o)

    DSC_0030 DSC_0033

Til tross for at jeg var fly forbanna på NAV og deres firkanta regelverk – deres idiotiske påfunn om at syke skal levere meldekort og faren for å ikke få penger til å leve for hvis man glemmer det – når hukommelsen er noe av det første som svikter når folk blir syke og jeg nesten glemmer å kle på meg før jeg går ut .. (satt på spissen riktignok – men det hender jeg glemmer å børste håret og/eller ta på krigsmalinga) – Så ble dette en riktig så bra dag og kveld allikevel. Ikke minst pga shoppingtur med mine foreldre og ei tante :o) (Meg og pensjonistene – as usual :o))

Ja også er jo strikking gøy .. nesten … :o)

Ha ei fortsatt flott helg – stor klem fra Torilpia :o) 

onsdag 17. februar 2010

Om å kjenne hverandre

I løpet av årene vi har levd – har vi møtt et utall mennesker – blitt kjent med mange av dem – fått en del venner – noen litt bedre enn andre – samt at de fleste av oss har hatt minst èn kjæreste. Hvor godt kjenner vi egentlig de vi omgås? Hvor godt kjenner vi kjæresten vår? Hvor godt kjenner vi foreldrene og barna våre? Opp igjennom årene har jeg opplevd flere brudd med kjærester og venner. Noen har sakte forsvunnet ut av livet mitt – andre har jeg hatt store og “dramatiske” oppgjør med (stort sett kjærester det da). 

DSC_0035

Tårer har blitt grått – skjellsord og kjærlighetserklæringer slengt ut - om hverandre – i et kaos av følelser og fortvilelse. (Det må sies at jeg til tider er litt vel dramatisk av meg ..)

DSC_0037

Men det verste med det hele – er at den personen du trodde du kjente best av alle – mest av alt – i brøkdelen av et sekund har blitt helt fremmed.

DSC_0031

Den personen du har stolt helt og fullt på – som du har betrodd mange av dine innerste hemmeligheter til – som vet “alt” om deg – sitter plutselig der som en fremmed. Man gremmes over å ha fortalt så mye om seg selv. Man er fortvilet over å ha gitt fra seg så mye “ammunisjon”. For det er vel det denne kunnskapen kan - og ganske sikkert vil – bli brukt til. Nå skal det sies at man selv også besitter en del av den samme informasjonen – men der og da husker man ikke på akkurat det. Det man har betrodd den andre virker der og da som en mye større hemmelighet – enn noe den andre har betrodd en selv.

Morsdag blomster

Kanskje ønsker man ikke at dette “bruddet” skal inntreffe – kanskje er det nettopp du som vil at det skal bli sånn. Det viktigste er å beholde fasaden – ikke vise for mye følelser – ikke miste kontrollen – ikke være svak … (kan det virke som). Stoltheten tar overhånd – også her. Noen ganger har slike  oppgjør endt i forsoning – men en ny usikkerhet og et nytt arr – vil gjøre sitt til at det er vanskelig å glemme. Man har fluktveiene klare og bakdøra på gløtt. Man tillater ikke seg selv å gi fullt så mye – som de forrige gangene. Man reserverer seg følelsesmessig og engasjerer seg mindre. Når man tenker nøyere over det hele – innser man at man er styrt av frykt. Man er redd. Redd for å miste den andre, redd for å bli alene, redd for å miste ansikt, redd for hva som kommer etterpå, redd for den fremmede man ikke lengre kan regne med.

Hvordan ville det vært hvis man ikke var så redd?

Hva ville “Kjærligheten ha gjort?”

image015 kjekk

“Hvis du vil bli elsket, så elsk!” Lucius Annaeus Seneca

Heldigvis er jeg ikke fullt så dramatisk av meg nå som tidligere. Jeg kjenner fortsatt på at det er skremmende at folk plutselig blir “ukjente/fremmede” men samtidig skjønner jeg at det er et forsvar – for motparten er jo også redd .. (tror jeg da ..)

ATT00031 ATT00055

Og livet – det må jo gå videre. Noe lærdom tar en vel med seg – enten om seg selv eller motparten.

“Det er med mennesker som med planter. En liten smule solskinn, en liten skjerm mot barskhet og kuld og storm – må de ha for at de kan holde liv i seg.” Amalie Skram

***

I dag har både fire- og fjortenåringen vært hjemme. Minste pga manglende skyss til barnehage og fjortenåringen pga sykdom. Vi har bakt boller (hæ – er fastelaven ferdig???) og “jobbet” på pc. Minstejenta har løpt til og fra tv’n og lekene på rommet i tillegg. Travelt å være hjemme. Vi har “snekra” sammen en sjørøverkikkert av doruller og andre papphylser, og nå blir vi ikke enige i hvordan den skal dekoreres .. Den ferske fjortisen (ble fjorten på lørdag) har stort sett holdt seg i senga. Forhåpentligvis leses det litt innimellom - til prøve i morgen .. og forhåpentligvis er hun frisk igjen til da.

Da tror jeg at jeg skal innta horisontalen på sofaen til det blir middagstid. Så blir det vel en skikkelig besøksrunde i blogglandia i kveld og/eller i morgen.

Ha en flott onsdagsettermiddag og –kveld – samt fine dager frem til helga!

Stor klem fra Toril :o)

mandag 15. februar 2010

Ord som blir satt sammen “rett” – kan bli så mangt ..

Dette diktet ble jeg kjent med for mange år siden – i mitt møte med en veldig spesiell person – på et spesielt sted og under veldig spesielle omstendigheter. Jeg hadde ikke lest eller hørt det siden den gang – men deler av det hadde “klistret” seg i bakhodet. Nå fant jeg det plutselig på nett :o)
ATT00043
Å eiga


Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.
Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?
Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.
For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
eg elskar deg.
Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.
Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –
Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –
Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre
Av; Aslaug Vaa
Steinhjerte
Det er jo noe å tenke på. Kanskje er det du som vil “eie” - kanskje er det din partner som vil “eie” deg? Er det i strid med våre innstinkter? Det siste avsnittet spesielt – gir meg følelsen av at “slik må et forhold være” ..
I boken Himmelske samtaler 2 (legg merke til at jeg nå har kommet til bok nr 2 .. endelig .. :o)) – skriver Neale D.W. at Gud kom med følgende “uttalelse” om det som skjer av godt og vondt i verden;
“Alt som skjer, alle erfaringer har som formål å gi en sjanse. Hendelser og erfaringer er sjanser. Ikke noe mer, ikke noe mindre.
Det er feil å se på det som “djevelens verk”, “Guds straffedom”, “belønning i Himmelen” eller noe annet. Det er rett og slett hendelser og erfaringer – ting som skjer.
Det er hva vi  synes om dem, gjør med dem, hvordan vi reagerer på dem som gir dem mening.
Hendelser og erfaringer er sjanser som du tiltrekker deg gjennom bevisstheten – skapt av deg som individ eller som del av en gruppe. Bevissthet skaper erfaring. Du eller dere forsøker å heve deres grad av bevissthet. Du tiltrekker deg disse mulighetene for å bruke dem som redskap i en skapelsesprosess og erkjennelsen av Hvem Du Er. Hvem Du Er som vesen på et høyere nivå av bevissthet enn du nå er.
Fordi det er Min Vilje at du skal vite og oppleve Hvem Du Er, tillater jeg at du velger hvilken som helst hendelse eller opplevelse du trenger for at det skal skje.”
Her vet jeg at mange føler at dette blir feil. For hvordan kan vi si at vi selv skaper situasjoner hvor vi blir utsatt for “vonde og grusomme” ting??? De som har kjennskap til The Secret – kjenner sikkert igjen dette med å tiltrekke oss det vi tenker på, føler og utstråler.
Han skriver også følgende;
Disse sjelene tiltrekkes av deg. Du tiltrekkes dem av dem. Det er en gjensidig skapende prosess som blir uttrykt gjennom valgene og ønskene hos begge parter. Det er ingen som kommer tilfeldig til deg. Det finnes ingen tilfeldigheter. Det skjer ikke noe tilfeldig. Livet er ikke noe sjansespill.”
Det er også verdt å merke seg det han skriver om “Gruppebevissthet”;
Gruppebevissthet er et lite kjent begrep – likevel har det svært stor makt, og hvis du ikke er forsiktig, kan det ofte overta for den individuelle bevissthet. Derfor må du alltid strebe etter å opprette gruppebevissthet, uansett hvor du går og med hva du enn gjør, hvis du ønsker å utvide din livserfaring i større harmoni på denne planeten.
Dersom du tilhører en gruppe hvis bevissthetsnivå ikke gjenspeiler ditt eget, og du ikke er i stand til å forandre gruppens bevissthetsnivå tilstrekkelig, er det klokt å forlate gruppen, ellers kan den lede deg. Den vil gå sine veier uansett hvilke veier du vil gå.
Hvis du ikke finner tilhørighet innenfor en gruppes bevissthetsnivå, så skap din egen gruppe. Bli selv kilden. Andre på samme nivå av bevissthet vil trekkes  mot deg.”
I det ligger jo noe av forklaringen på det “vonde” som skjer oss. Men langt fra alt. Jeg kjenner jeg sliter litt med å ta ansvar for alt som tilsynelatende skjer meg. En god del nekter jeg nesten å ta ansvar for. Nå skal det sies at mesteparten av de spørsmålene jeg har hatt – har blitt besvart – ett for ett – underveis i disse bøkenes farvann. Kanskje klarer jeg å se MIN rolle i det hele når jeg er ferdig med bøkene (det finnes en tredje bok også – i tillegg til flere andre av samme forfatter – også bygd rundt samtaler med Gud)?
***
Da ønsker jeg dere ei flott ny uke – stooor klem fra Torilpia!!

(Bildene er gamle downloads fra nett/mail)

fredag 12. februar 2010

Stolthet og selvmedlidenhet

Når ulykker skjer eller man av en eller annen grunn, har en uheldig periode, begynner vi ofte å synes synd på oss selv. Jeg går ut fra at det er en ganske naturlig reaksjon. Selv synes jeg rett som det er synd på meg selv – men føler meg som en sytekopp når jeg viser det til omverdenen. Det er liksom ikke tillatt å synes synd på seg selv. Jeg er ikke enig!! Det er lov å synes synd på seg selv – man må bare ikke låse seg fast der. Jeg synes det er greit å vise at man har det vondt (uten å overdrive selvfølgelig) – og jeg synes det er flott at mennesker bryr seg om meg når jeg har det vondt. Men jeg føler ikke for å overlesse andre med mine følelser. Jeg har gjort det en del ganger – det skal jeg ikke skjule – men det gir alltid en slags bismak. Det blir som å fiske etter støtte og trøst. Vi setter opp et lidende uttrykk og får en kroppsholdning som avspeiler de smerter eller lidelser vi sliter med. I håp om at andre skal “bite på” og komme med trøstende ord eller handlinger. Men inni oss tenker vi kanskje at “dette skulle de ha sett – uten at jeg sa eller gjorde noe”.

Kvinner er kanskje spesielt “flinke” til dette. Å føle at andre skal se hva som er galt – særlig kjæresten/ektemannen. Det har versert mange vitser og morsomme historier om nettopp dette. Kvinnen antyder – mannen misforstår. Han spør om noe er galt – hun svarer at alt er bra (med en snurt, sinna eller trist stemme) – han tenker “alt er bra – så fint” og tror på det som blir sagt uten å legge merke til tonefall/stemmeleie. Hun blir sur, sint eller lei seg. Han skjønner ingenting …

T Ñrer

Samfunnet krever at vi skal være sterke og ikke synes synd på oss selv. Noen ganger tar slik selvmedlidenhet overhånd og det påvirker menneskene rundt oss på en negativ måte. Hvis man f.eks. blir utsatt for en ulykke og ikke lengre kan fungere som før, kan man velge å velte seg i selvmedlidenhet. I tillegg sliter mange med stoltheten. Man kan ikke lengre klare alt det man klarte før. Noen skyver sine venner og kjære fra seg. Følelsen av ikke lengre å være den man var, tar overhånd. Man dynger seg ned i selvmedlidenhet og såret stolthet. De andre skal slippe å drasse på en “mangelvare” – en ubrukbar person. De skuler seg bak sin påtatte “storhet” om at andre skal få slippe byrden. Er det ikke nettopp i slike situasjoner man trenger sine kjære? Er det ikke da man ønsker å gi av seg selv og hjelpe de som sliter? Dette er så vondt – for de det gjelder og alle de rundt. Man føler seg så hjelpesløs. Hva er riktig å gjøre?

ATT00049

I “gamle dager” – når familien var helt avhengig av forsørgerens inntekt og alle måtte bidra til livsnødvendighetene – fantes der ingen “sosial-tjeneste” eller et trygdesystem man kunne be om hjelp, når ulykker/sykdom rammet. Kunne en mann (det var som regel mannfolka) ikke forsørge familien sin – følte han seg ikke som en skikkelig mann. Det var vanskelig å ta imot hjelp fra naboer eller andre – de skulle ikke ha noen veldedighet. Ingen skulle synes synd på dem. Stoltheten kom før alt annet og var tilsynelatende det mest verdifulle de hadde. Hvis en familie sultet – men ikke tok imot hjelp fra andre pga stolthet – vil jeg påstå at de var rimelig dumme/tåpelige – men det er sett ifra dagens samfunn. Hvorfor var det galt å ta imot hjelp? Var det galt å gi hjelp??? Er det noen som synes det er galt å gi hjelp i dag? Hvis noen ønsker å gi meg noe eller støtte meg i noe – føler jeg ikke det som et nederlag – det ville jo være skikkelig teit. Det ville heller få meg til å føle meg heldig – jeg blir glad hvis noen ser at jeg trengte nettopp det de ga meg.

Min stolthet hindrer meg ikke. Heldigvis!

ATT00007

Du lurer kanskje på hvor jeg vil med alt dette – kanskje på hvorfor jeg tenker på sånne ting??? Vel – det skyldes at jeg nettopp har sett sjette sesongen av Det lille huset på prærien. Det var mye “stolthet” å finne der. Jeg lever meg sånn inn i den serien og det er ikke få tårer som har trillet i de timene den har stått på her. I tillegg er den morsom og har en god del “moral” – budskap.

Jeg koser meg enormt med denne serien.

Mikael Landon (Charles Ingall) …. *sukk*

De virkelige Charles og Caroline Ingalls

  

De virkelige Laura Ingalls Wilder og Almanzo Wilder – som unge og gamle.

Det er så spennende å se hvordan de faktisk så ut. For selv om mye av denne historien (alle bøkene som tv-serien er bygd på) er oppdiktet – er mye tatt fra virkeligheten også. Når jeg fant ut at historien rundt Mary (Lauras blinde søster) stort sett var oppdiktet, ble jeg lei meg. Hun giftet seg aldri med den vakre Adam – hun ble aldri lærer på en blindeskole. Men så slapp hun da også å oppleve sorgen ved den oppdiktede aborten av ett barn og dødsfallet (i en brann) av et annet. Det skjedde aldri!

Mye kan man finne på nettet om Laura og hennes liv – samt om resten av familien hennes. De virkelige livene deres var ganske så spennende de også.

Serien er en reise tilbake i tid – til livet som det var, eller kunne være – for mer enn hundre år siden. Men det er også en opplevelse som får meg til å huske timer foran tv’n når jeg var barn. En tv-serie man MÅTTE ha med seg og den fenger meg like mye nå – om ikke mer.

Jeg ønsker dere ei god helg!!

Stor klem fra Torilpia :o)

(Bildene er Googlet eller mottatt pr mail)

tirsdag 9. februar 2010

Å bli sett .. eller lest …

Det er tirsdag og det har gått noen dager siden jeg sist blogget. Jeg fikk overveldende respons fra dere på mitt forrige innlegg og det er jeg veldig rørt og takknemlig for. Jeg har kommet til den konklusjonen at det er lettere for meg å være åpen ifht sykdom – da det forenkler min kontakt med omverdenen.

Englenes verden2

På Puls (NRK) i går – snakket de endel om blogging og behovet for å “utlevere seg selv” eller “bli sett”. Kanskje er det nettopp det dette handler om. Å bli sett! I en verden som domineres av de “sterke, raske, vakre, slanke, flinke og rike” – føler man ofte at man kommer til kort. Jeg leste et innlegg forleden som satte meg litt ut. Skal ikke gå nærmere inn på hva det handlet om – men det rørte meg i alle fall dypt. En av tingene som stod der handlet om at man av omverdenen ikke ønsker hjelp av “forståsegpåere” (noe vi alle kan være innimellom) – men trøst og støtte. Jeg klarte ikke å skrive så mye i min kommentar til dette – men jeg kjenner at jeg har bært det med meg i flere dager nå. Hvordan kan man gi trøst til de som lider i stillhet? Kanskje spesielt i bloggeverdenen hvor man lett kan rote seg bort i jungelen av ord og uttrykk. Man vil så gjerne – men så klarer man ikke ordlegge seg riktig. I tillegg blir det kanskje oppfattet feil av de som leser - også er skaden gjort.

Jeg er så heldig at jeg ikke har opplevd noe negativt ifht bloggen min – ei heller på Facebook. Regner jo med at det kan skje – før eller siden. Men det får man ta når den tiden kommer. Som en av bloggerne på tv i går sa; Alle kan ikke like alle! Sånn er det i virkeligheten – og sånn er det i blogglandia. Det handler om interesser, bloggemåte, ordbruk og respons. Jeg ser at noen av de som fulgte meg tidligere – nå har sluttet med det. I alle fall har de sluttet å kommentere det jeg skriver. Mulig det blir for lange innlegg – mulig det handler om at de ikke liker min måte å blogge på? Eller det kan være at de synes det er vanskelig å finne “riktige” ord?

Selv har jeg også sluttet å følge en del blogger som jeg tidligere fulgte. Litt på grunn av hva de blogger om og litt på grunn av manglende respons. Jeg ser ikke poenget med å stå som følger på en blogg jeg ikke lengre føler for å lese. Det er jo så mange flotte blogger som jeg faktisk foretrekker å bruke tiden på.

kos

Forleden dag – når jeg satt og kikket på nyhetene – så sjokkerende det enn er – så er det jo veldig tilfeldig at du og jeg lever i Norge og ikke i f.eks. Afghanistan eller Mongolia for den saks skyld. Man kan ikke si annet enn at vi er heldige. Norge ble jo kåret til verdens beste land å bo i. Det sier jo litt. Men allikevel bør vi huske at her og der er det noen som ikke har fått nyte av disse godene – enten på grunn av sykdom eller andre uheldige omstendigheter.

Jeg er heldig som til tross for litt opp-ned-psyke – kan nyte en god kopp kaffe – fra et Greengate-latte-krus, i et varmt hus, med både strøm og vedfyring. Jeg har rene klær å ha på meg (skjønt vaskemaskinen holder vel på med avskjedsdansen – rundt omkring på vaskerommet …), jeg har mat i skapene og i magen. Jeg kan leke meg på pc’n, se tv, høre på musikk på Ipod’en eller stereoen .. blir jeg lei av å være inne – kan jeg kle på meg varme vinterklær og gå ut en tur.

JA – det er ingen tvil – jeg har det godt :o)

Vi venter fortsatt på de små tegnene som vitner om vår. Men akkurat nå er det ikke mye som tyder på vårfornemmelser eller –stemning – til tross for at reklamen prøver å innbille oss det.

Vårfornemmelse

Men vi vet jo – at under alt det hvite – ligger små spirer på lur – de venter bare på at Kong Vinter og Snødronningen skal slippe taket og la solen varme lufta og jorda. Første tredjedel av februar er unnagjort :o)

Vi nyter små gleder innendørs – som gir oss den etterlengtede fornemmelsen – vårfornemmelsen.

Vårfornemmelse2

Kjenn etter – har vi det ikke godt – stort sett??? :o)

Men samtidig – vær oppmerksom på de rundt deg – har de det like bra?

Igjen – tusen takk for alle de varmende kommentarene fra dere. Det hjelper meg veldig i hverdagen. Ha en kjempefin februar-uke!

Stor klem fra Torilpia :o)

 

torsdag 4. februar 2010

Hvor blir det av dagene?

Ikke før man har stått opp – må man legge seg igjen – for man skal jo opp dagen etterpå også .. :o) Til tross for at dagene sakte men sikkert blir lengre og lysere – er behovet mitt for søvn stort. Dagene går i ett fra morgen til kveld. Jeg sier som mange pensjonister; Kan ikke skjønne at folk har tid til å gå på jobb .. :o)

ATT00040

Ja – nå må jeg vel fortelle at jeg ikke er i jobb for tida. Jeg er en av de “forferdelige” langtidssykemeldte. Fortsatt ansatt hos min arbeidsgiver – men uten å ha noe tjenestested. Det vil i realiteten si at jeg er overtallig. For dere som fulgte de gamle bloggene mine – så vet dere jo at jeg var i full jobb først på året i fjor – men at jeg måtte legge inn årene etter drøye tre måneder. Hvilket føltes både som et nederlag – men også som en lettelse.  Jeg sliter med en depresjon som “kommer og går som det passer seg”. Det er lite som skal til for å vippe meg av pinnen, men i perioder føler jeg meg veldig fin og kan dele av godt humør og gode ord. På mine “gode” dager – føles det som om jeg kunne vært på jobb og på de verste vil jeg egentlig bare ligge i senga mi. Skjønt omstendighetene i livet mitt gjør at jeg ikke kan tillate meg selv det - heldigvis. Det er litt vanskelig å finne en slags balanse i dette – det er vanskelig å forholde seg til andre mennesker til tider – for om jeg en dag er pratesjuk og i kjempeform – så kan jeg være veldig sliten og utenfor en annen. Da føles hjernen helt tom og jeg finner ikke på noe å snakke om – det blir bare pinlig. Jeg vil helst unngå å klage og syte til “fremmede”. Det gjør at det er vanskelig for andre å forholde seg til meg også – vanskelig å vite om jeg vil snakke eller ikke.

ATT00010

Deprimerte mennesker kan for utenforstående virke veldig egoistiske. Veldig selvsentrerte. Og – det er vi ofte også. Man blir litt navlebeskuende av å være deprimert. Man blir så misfornøyd med seg selv og det livet man lever at det er vanskelig å se noe utover dette. Men det er en bra ting hvis de som lever med deprimerte mennesker husker på at mye av denne egoismen og navlebeskuingen – kommer av at man er syk. En annen ting som er viktig også, er at når man er deprimert fungerer hjernen annerledes enn når man ikke er det. Dette gjør i alle fall meg usikker til tider. Har jeg de reaksjonene jeg har fordi jeg er deprimert? Eller ville jeg reagert slik til vanlig også?? Man blir litt redd for å overreagere. Men på den andre siden så gjør det å vite om dette, kanskje ting lettere å håndtere for menneskene rundt oss. Men man må ikke la dette bli en sovepute eller unnskyldning for å la seg “rive med” .. :o)

ATT00022 

Gjennom bloggene mine opplever jeg å få aksept for den jeg er – uansett om jeg har en dårlig dag eller en bra. Jeg får gode tilbakemeldinger på innleggene mine og det gjør meg veldig glad. Det gir energi og lyst til å skrive mer. Men allikevel – må jeg ta noen “hvile-dager” fra blogging nå og da. Som i går – da fikk jeg lyst til å gjøre noe helt annet. For dere som “kjenner” meg – så vet dere at jeg også liker å spille spill. Så igår spilte jeg Sims3. Laget hus – dekorerte/innredet/møblerte det – flyttet inn min lille Sims-dame og spilte i flere timer … :o) Blir nesten som en virkelighetsflukt. Men det er vel en likeså god virkelighetsflukt det – som å se såpeopera på tv eller annet. Eneginivået er for lavt til å foreta de store operasjonene i hus eller omverdenen forøvrig .. skjønt på tirsdag – eller var det på mandag? – sydde jeg faktisk to små poser til lys e.l. Bare for å prøve oppskriften .. og det var faktisk gøy å sy – når jeg bare fikk tråden inn i nåla på maskina :o) Nå har jeg vært i kjelleren og rota litt rundt .. har funnet en del gammel metervare, et uferdig hekle-sengeteppe, 3 ferdig broderte bilder (umontert – hvorav ett er min søsters fra da vi var barn … skjønner ikke hva det gjør der .. ) et ferdigklippet mønster på en enkel. sid kjole med lange ermer, litt baby-ull-garn i pastellfarger, en liten rundpinne og hele èn vanlig strikkepinne .. :o) Fant ikke heklenål .. så da må jeg ut å kjøpe det og hvitt heklegarn. Kanskje jeg kan klare å hekle litt mer på det sengeteppet – og/eller kanskje jeg skulle prøve å sy den kjolen .. :o) Uansett – så blir det ikke tid til å kjede seg. Ikke når kjelleren er full av sånne overraskelser .. :o) Eller når jeg har noe å blogge om … :o)

ATT00004

Ha en super torsdag og ei kjempefin helg – i kveld skal jeg se “Den andre siden” på FEM – i tillegg må jeg forsøke å avlegge dere ett besøk eller to .. :o)

Stor cyberklem fra Toril :o)

 

(Bildene er “enda flere mail-bilder jeg ikke vet hvor kommer fra” …. :o))

mandag 1. februar 2010

Ny uke - nye muligheter – en klisjè?

Når man tenker på det – så er det en måte å ønske hverandre lykke til fremover på. Man gir dem en slags lykkeønskning og samtidig minner dem på at livet har uante muligheter og ingen vet hva, hvor eller når.

Så hvilke muligheter øyner jeg for denne uken?

Hvilke muligheter øyner du?

Men kanskje er de mulighetene som kommer uventet og overraskende på oss – de beste? Det gjelder å gripe de sjansene man får til å forbedre livet for oss selv og de rundt oss. Men hvordan forbedrer man livet sitt? Andres?

DSC_0012

I det siste har flere bloggere reflektert rundt dette og det å være seg selv – fullt og helt.

Eirin skrev om å være BareEirin i sin reflekterte og koselig blogg Sagt Med Hjertet.

Birgitte med bloggen Mine Blomster funderer over hva hun skal gjøre med livet sitt i tiden fremover – finne balansen mellom familien og mulighetene for å utdanne seg videre – “Hva skal hun bli når hun blir stor” :o)

Liv Hege funderer over karrierevalg og det å ta “sjansen”.

Dette er bare noen av innleggene jeg har lest og fundert over. Dere har sikkert funnet mange flere. Kanskje har dere skrevet et lignende innlegg selv også?

Jeg vil gjerne lese dem – alle sammen :o)

DSC_0013

Til dere fotografbloggere; på de to bildene jeg har lagt ut over her – finnes en slags “refleks/turkis runding” – kan de ha noe med det at jeg fotograferte mot sola å gjøre?? Bildene er ikke tatt igjennom vindu – og det turkise befinner seg ikke på samme sted i bildene .. Men det turkise i seg selv er nesten helt likt på de to bildene som er tatt med sekunders mellomrom. Slikt vet jeg så lite om – kanskje DU vet??? :o)

Montasje

I mitt forrige innlegg fortalte jeg om en drøm jeg hadde i forrige uke. I forkant av denne drømmen – hadde jeg en pussig opplevelse på sykehuset på Orkanger. Før jeg dro dit hadde jeg tenkt på han fra drømmen min og på min egentlige farfar – som jeg aldri fikk møte (bilde over). Dette fordi jeg visste at begge hadde dødd på Orkdal sykehus.

På vei inn på en cafè/kantine der – hørte jeg plutselig noen si; “Toril” – med tydelig stemme. Jeg snudde meg – men det var ingen der. Jeg gikk tilbake og så meg rundt – ingen – kikka opp i trappa og alle  mulige steder – men nei – ingen der heller. Jeg kom inn på kantina og hun som jobbet der – satt helt innerst i lokalet (som for øvrig var tomt) og snakket i mobilen sin med lav stemme. Henne kunne det ikke ha vært – ikke vet hun navnet mitt heller. Jeg grublet mye over dette og fortalte om hendelsen til faren min. Han ba meg om å være oppmerksom i tiden fremover – kanskje det var noen som ville meg noe :o) Og – så hadde jeg altså den drømmen som jeg fortalte om. Men jeg tror jeg må be han fra drømmen om å komme tilbake igjen – for bortsett fra å endre mitt syn på ham som person – så klarer jeg ikke å huske hva vi snakket om. Det føles som om det var noe viktig! :o)

***

Så enten – stemmer det at noen ville meg noe? – eller så holder det på å klikke for meg … :o)

Men det siste nekter jeg å tro :o)

***

Men – altså – let etter dine muligheter og sjanser i den nye uka. Kanskje er du alt i gang med store forandringer – kanskje handler det om å ta vare på det du har fra før? Kanskje vinner du i lotto på lørdag?? :o) Kanskje oppdager du at du faktisk elsker dine nærmeste helt og fullt allikevel? Kanskje får du ny jobb eller ny hobby? Kanskje får du en ny venn? Kanskje – kanskje – kanskje :o)

Det kan skje :o)

Avslutter med å takke for alle koselige kommentarer på bloggen min – for alle flotte innspill og alle de flotte blogginnleggene rundt om – som gir inspirasjon og glede.

Ta gjerne turen innom den engelske bloggen min også!

Takk for at nettopp DU leser!

Ha ei SUPER ny uke!!

Klem fra Torilpia :o)

 

 
Related Posts with Thumbnails