tirsdag 24. november 2009

Om å gi av seg selv ..

.. en kommentar til mitt forrige innlegg fikk meg til å tenke litt mer på dette med å gi av seg selv. For mange av oss gir av oss selv – hele tiden – selv om vi kanskje ikke alltid er klar over at vi gjør det. Men vi har barn, kjæreste/ektefelle, foreldre, annen familie og ikke  minst noen venner som vi hele tiden gir til. Vi har kollegaer, andre mennesker vi møter i jobbsammenheng (klienter, pasienter, kunder etc), naboer, barnehage/skole/fritidsarrangementer (ansatte,andre foreldre, andre barn/ungdommer), lege, tannlege, helsestasjon og kjæledyr/husdyr – som også krever sin del. Til og med blogging krever litt i perioder. Noe/noen krever mer og/eller oftere enn annet/andre.

hmm

Men vi får en god del tilbake også – det MÅ være en viss balanse. Vi kan i kortere tid klare av en ubalanse – men etter en stund blir det ubehagelig. Så blir det irriterende – for så kanskje å utvikle seg så til enda verre tilstander. Slik kan det utvikle seg hvis man gir for mye av seg selv – uten å få tilsvarende tilbake. Man kan godta at personer i kortere eller lengre tid er for redusert til å gi så mye av seg selv, men man vet kanskje innerst inne om personen er “verdt” å vente på. Går det for lang tid – og man kjenner at dette orker jeg ikke – så må man gjøre noe med det. Det er ikke verdt å gå på akkord med seg selv eller sine følelser for. Tar man ikke vare på seg selv – kan man heller ikke gi av seg selv til andre. Det er ikke NOE å gi. Man kan prøve å finne ut om det er tilsvarende for personen som ikke gir noe tilbake – da vil han/hun sikkert gjøre noe med det – i alle fall beklage det.  Skjønner derimot ikke denne personen hva du snakker om – er det kanskje like lurt å bryte kontakten. Vi trenger ikke mennesker rundt oss som “suger” energien fra oss.

buttkick

Noen mennesker må man til en viss grad forholde seg til uansett – som f.eks. barna våre eller foreldrene våre. Men også der kan det være nødvendig å bryte i verste fall. Om ikke annet for en periode for å rekke å bygge seg opp selv.

Så – selv om det er viktig å gi av seg selv – er det også viktig å få fra andre. Til tross for at noen tror de er utømmelige kilder – bør de være oppmerksomme på at til og med de kan gå tomme. Vi – kvinner spesielt – har så vanskelig for å sette grenser rundt oss selv – vi strekker oss såååå langt for at andre skal bli fornøyde med oss – vi lider av “snill-pike” syndromet – og glemmer at det er kun oss selv som kan si NEI hvis det er noe vi ikke vil.

Kanskje er det på sin plass å huske dette – som stod på en av trøyene i et innlegg lenger ned i bloggen min;

Love the people who treat you right & forget the ones who don’t!

Vær glad i de menneskene som behandler deg bra/riktig og glem de som ikke gjør det!

klemmer

Ikke la andre påvirke deg slik at du velger  å bli sliten og irritert. For til syvende og sist er det DITT valg om du vil la deg påvirke av dette. Blir det for vanskelig – unngå situasjonene som utløser dette. Kan du ikke unngå det – prøv å løse flokene. Klarer du ikke løse dem – på ett eller annet vis – må du lære deg å leve med dem. Men sørg for å få påfyll fra annet hold da – og – ta  2 paracet før du går vanskelighetene i møte :o)

 blomster

Så kanskje er ikke smilene vi får som takk, nok bestandig – kanskje ønsker vi også noe tilbake. Her snakker jeg ikke om materielle gaver – men det vi gir av oss selv :o)

heart

Nei – nå får jeg sende ballen over til dere …. synspunkter folkens????

Gi litt tilbake :o)

Ha en super-opti-kjempefanta- fenomenalistisk tirsdagskveld!

….. Er det noe spennende på tv i kveld da???? …..

Torilpia

8 kommentarer:

Anne sa...

Hva skal man med TV den som har deg???? lest innlegget ditt sikkert 3 ganger og du kloke dame!!!! sier jeg bare. Her føler jeg litt sånn to hoder, en tanke igjen.

Jo, hengt meg opp litt i sitatet
`Love the people who treat you right & forget the ones who don’t! ` og det er så sant!! en bare må forstå og ikke minst!! godta at en ikke kan gå rundt å forsøke å bli likt av alle heller. Tok en god stund før det gikk opp for meg gitt, skulle bli ganske så voksen før seg skjedde, og DA fikk jeg det mye bedre med meg selv også, når jeg bare godtok den tanken og følelsen. Ikke enkelt, men, en kom nå dit.

Forholder meg til pasienter gjennom hele uka jeg da, men det blir noe helt annet synes jeg, der er jeg på en måte en utømmelig kilde når det gjelder omsorg og forståelse, de kan strekke meg lenger enn langt uten at det gjør meg noen verdens ting annet enn glede. Forholder meg jo til en del kronikere i ulike aldre jeg og jeg bare er så glad i de fleste av dem, lever meg såååå inn i deres oppturer faktisk at jeg både har jublet og grått, men dette blir noe helt annet føler jeg.

På privat basis derimot..., der bør det nok være en viss balanse ja!!

Så mye jeg skulle skrevet og pratet om her, men en er med ett litt usikker på hvor mye en kan skrive i dette åpne rom.

En ting skal du i alle fall vite kjære du, og det er at jeg elsker bloggen din, den får meg til å tenke, den får meg til å sitte igjenmed mye visdom og tanker også etter at jeg har klikket meg ut, og jeg LIKER DET..., gir meg så utrolig mye mer enn bare all den julepynten vi nå snart overlesses med i denne bloggverden, og bare vent skal du se, nesten likt i hver eneste blogg også. Litt stykt sagt kanskje, men det bare måtte ut...) balanse må vel til her også, derfor er jeg glad jeg har deg da vettu.

Klem nr 2 kommer her ---->

moa sa...

..de siste dagene..!?
synes det har vært jul hos mange siden oktober, hihi...
tror veldig mange der ute gleder seg veldig-veldig!
..og nå ENDELIG er det snart første advent..

moaklem

Lotta sa...

Hei hei! Takk fo koselige hilsner hos meg..svarer jeg ikke er jeg i eksamensmodus;)puh..For et herlig innlegg... Kloke ord.Du skriver så godt! Ønsker deg en god natt og en nydelig onsdag:) Klem til deg

Anne sa...

Du har så rett Toril, det er mye enklere å gi når en ser det blir satt pris på. Men i dag, trenger jeg litt pleie, forkjøla sjø... :-(((

Tenkte pådeg når jeg la meg i går, for det bar MÅ blik BOK!!! så god du er med ord ;-)

Kristines verden sa...

Tusen takk for alltid hyggelige kommentarerhos meg! Du er rett og slett fantastisk meg ord- du skriver så godt at det er en fryd:)
Når jeg blir sliten av å yte, både på jobb og hjemme, så forsøker jeg å trøste meg selv med at "Å gi er en gave i seg selv". Men, og det er et stort men- noen ganger har jeg opplevd å gi og gi og tilslutt har eneklte tatt det som en selvfølge- og begynt å forlange, da skjer det noe med meg! Og jeg kjenner meg veldig igjen i dine beskrivelser av å merke at nå må det snart komme litt påfyll....og det er så lite som skal til!

Nå har jeg akkurat lagt en liten gullklump, etter å ha lest "Gjett hvor glad jeg er i deg" om lille Hare Hasselbrun- ei nydelig bok med verdens herligste kjærlighetserklæring!

Ha en god kveld- stor klem og takk for ettertanken som innleggende dine gir- og alt du gir!

Hanne sa...

I perioder av livet kan man nok føle at man gir mer enn man får, og det er tungt. Jeg jobber i helsevesenet og gir masse hver dag, og jeg får masse tilbake. Dette gjelder både fra pasienter og medarbeidere. Jeg får tilbake i bøtter og spann av de jeg jobber sammen med. I tillegg har jeg familie og venner, og føler vel at jeg får tilbake for det jeg gir.

Likevel kan man,på tunge dager, føle at man havner på minus-siden. Men så lenge man vet at snur en gang, så kan man lære av disse dagene.

h.espe sa...

Mye, mye sannhet i disse ordne!!!

Å gi av seg selv er like viktig for meg, som det er viktig at jeg får noe tilbake... Har selv kuttet kontakt med venner som har "spist meg opp" - joda de har gitt, men bare i forhold til seg selv og sitt, uten evne til å "se" meg. Følte etterhvert en slags "utslettelse", og da var det nok....

Takk for at du skriver innlegg som får oss til å tenke - litt lenger frem en vår egen nesetipp :o)

Ønsker deg en herlig ukeslutt og en fin 1. søndag i advent helg!!

Stor klem fra Hildegunn

Jannickes Hjemmekos sa...

Hei, kjære deg
Jeg leste dette innlegget etter at jeg hadde lest det nyeste innlegget ditt. Vet du? Det varmet hjertet mitt, du ga meg trøst helt uten å vite det. Jeg har tre eldre søstre, to av dem har i åresvis behandlet meg urettferdig og dårlig. I august sa jeg at nok er nok og har ikke hatt kontakt med dem siden. Hvis du hadde spurt dem, så hadde de svart at jeg er vanskelig. Jeg er ikke vanskelig, jeg vil bare ikke bli behandlet slik av dem lengre. Inntil de kan vise meg at de har forstått hva jeg mener, vil jeg ikke ha kontakt med dem. Jeg er så innbilsk at jeg sier; de lider et større tap enn jeg.

Det å kutte ut "venner" og familie, er kanskje mer vanlig enn man tror...

Varm klem til deg fra meg

 
Related Posts with Thumbnails