Separasjonsangst??

Det er mandag morgen. Trøtt – men allikevel klar for en ny uke.

Vi har hatt en forholdsvis rolig helg. Jeg kjenner at jeg er mer opplagt nå enn før helga – men allikevel er det noen småting (egentlig er de litt store) som har satt seg fast i tenkeboksen min. Som mange av dere vet har jeg to tenåringsjenter. Den eldste er i sitt attende år. Snart myndig. Den mellomste er snart 14. De er i forskjellige faser i livet – men har også fått en del mer til felles enn tidligere. Alt er ikke lengre preget av konkurranse og søskensjalusi. For jeg kan ikke komme utenom det faktum – at de som yngre kranglet som hund og katt. Det den ene fikk – skulle også den andre ha. De ville ha godene av å være store .. og godene av å være små. Alt ettersom :o) For noen få år siden forandret det seg. Nå er det veldig sjelden – om enn noen gang – at jeg hører at de krangler. Litt uenighet eller diskutering kan det være – men ikke ren krangling.

Deilig :o)

Det jeg hadde tenkt å skrive litt om her – er den følelsen man får – når man oppdager at barna holder på å bli store/voksne. Hvordan slipper man taket og stoler på at de takler livene sine selv? Nå er det noen år til “fjortenåringen” kommer dit – men det er ymtet frempå om å flytte med pappa til Oslo og da kom følelsen over meg som en stor foss. Eldstejenta har bodd hos pappa et par år nå og har også tidligere vært litt her og litt der. Men de bor bare en times kjøring unna – og jeg har vært vant til at det er slik. Jeg har kjent litt ekstra på følelsen – når hun har vært opptatt med venninner og kjæresteri – og ikke hatt tid til å komme hit i helgene så ofte som før. Jeg prøver å si til meg selv at hun er ei fornuftig jente – lite tull og tøys – og at hun snart er myndig. I tillegg er det pappaen som har hovedansvaret nå – ikke jeg .. Slapp av Toril!!! Men jeg liker å ha en liten finger med i spillet uansett :o)

Men så er det fjortenåringen da – lillepia mi som var minstejenta i mange år før Miniprinsessa kom i 2005. Hun har i alle år vært veldig knyttet til meg. Likte ikke å sove borte og ville til enhver tid vite hvor jeg var. Løsrivingsprosessen begynte vel litt brutalt med at det dukket opp en ny minsteunge. Siden har det skjedd litt etter litt. For til tross for at hun har vært nært knyttet til meg – har hun allikevel vært veldig selvstendig og flink til å ordne opp i ting på egen hånd. Hun er nesten litt snusfornuftig når det kommer til festing og slikt – det er ikke interressant nå – men hun ser ikke bort fra at det kan bli det når hun blir litt eldre – eller i alle fall når hun blir voksen. Nå er det hester, data og venninner som er det store. Ja også er man jo litt forelska i en og annen guttevalp innimellom da :o) Og plutselig – hun har riktignok luftet ideen tidligere – men da tok jeg det ikke spesielt alvorlig – plutselig har hun planer om å løsrive seg og flytte heeeeelt til Oslo .. *sukk* Det henger litt i det blå enda – men det er slettes ikke umulig at det kan bli en realitet. Jeg prøver å tenke på at det kanskje bare blir for ett år – kanskje ikke så lenge heller – det avhenger av om hun trives eller ikke. Men det kan også bli slik at hun stortrives og velger å utdanne seg og bosette seg der. Høyt oppe og langt fremme – men dog. Trøster meg med at det er greit for henne å ha pappa-tid også – og har i bakhodet Liv Hege og hennes separasjon fra sin datter – som dro med pappaen helt til Asia. Og Oslo virker ikke så langt unna allikevel :o)

… sulten på livet … Kilde; ukjent! 

Men denne følelsen – det må vel være en slags separasjons-angst. Jeg kan ikke finne noe mer dekkende ord. Hvordan forbereder vi oss på dette? Hvorfor er det ingen som forteller oss om denne smerten – denne angsten – som fyller mange av oss når barna drar ut i verden som voksne, selvstendige individer?

Jeg kan ikke svare på dette – annet enn med noen ord fra den boken jeg aldri ser ut til å bli ferdig med; Himmelske samtaler 1;

“Ønsker du garantier i livet, ønsker du ikke livet. Da ønsker du en repetisjon av et manuskript som allerede er skrevet. Livet kan av natur ikke ha garantier, ellers ville hele formålet med det bli fordreid.”

Med dette “hengende” i lufta – ønsker jeg dere alle ei riktig flott ny uke!!!

Stoor klem – fordi jeg trenger det – og kanskje dere også .. :o)

Torilpia