mandag 18. januar 2010

Separasjonsangst??

Det er mandag morgen. Trøtt – men allikevel klar for en ny uke. DSC_0003

Vi har hatt en forholdsvis rolig helg. Jeg kjenner at jeg er mer opplagt nå enn før helga – men allikevel er det noen småting (egentlig er de litt store) som har satt seg fast i tenkeboksen min. Som mange av dere vet har jeg to tenåringsjenter. Den eldste er i sitt attende år. Snart myndig. Den mellomste er snart 14. De er i forskjellige faser i livet – men har også fått en del mer til felles enn tidligere. Alt er ikke lengre preget av konkurranse og søskensjalusi. For jeg kan ikke komme utenom det faktum – at de som yngre kranglet som hund og katt. Det den ene fikk – skulle også den andre ha. De ville ha godene av å være store .. og godene av å være små. Alt ettersom :o) For noen få år siden forandret det seg. Nå er det veldig sjelden – om enn noen gang – at jeg hører at de krangler. Litt uenighet eller diskutering kan det være – men ikke ren krangling.

Deilig :o)

Det jeg hadde tenkt å skrive litt om her – er den følelsen man får – når man oppdager at barna holder på å bli store/voksne. Hvordan slipper man taket og stoler på at de takler livene sine selv? Nå er det noen år til “fjortenåringen” kommer dit – men det er ymtet frempå om å flytte med pappa til Oslo og da kom følelsen over meg som en stor foss. Eldstejenta har bodd hos pappa et par år nå og har også tidligere vært litt her og litt der. Men de bor bare en times kjøring unna – og jeg har vært vant til at det er slik. Jeg har kjent litt ekstra på følelsen – når hun har vært opptatt med venninner og kjæresteri – og ikke hatt tid til å komme hit i helgene så ofte som før. Jeg prøver å si til meg selv at hun er ei fornuftig jente – lite tull og tøys – og at hun snart er myndig. I tillegg er det pappaen som har hovedansvaret nå – ikke jeg .. Slapp av Toril!!! Men jeg liker å ha en liten finger med i spillet uansett :o)

Men så er det fjortenåringen da – lillepia mi som var minstejenta i mange år før Miniprinsessa kom i 2005. Hun har i alle år vært veldig knyttet til meg. Likte ikke å sove borte og ville til enhver tid vite hvor jeg var. Løsrivingsprosessen begynte vel litt brutalt med at det dukket opp en ny minsteunge. Siden har det skjedd litt etter litt. For til tross for at hun har vært nært knyttet til meg – har hun allikevel vært veldig selvstendig og flink til å ordne opp i ting på egen hånd. Hun er nesten litt snusfornuftig når det kommer til festing og slikt – det er ikke interressant nå – men hun ser ikke bort fra at det kan bli det når hun blir litt eldre – eller i alle fall når hun blir voksen. Nå er det hester, data og venninner som er det store. Ja også er man jo litt forelska i en og annen guttevalp innimellom da :o) Og plutselig – hun har riktignok luftet ideen tidligere – men da tok jeg det ikke spesielt alvorlig – plutselig har hun planer om å løsrive seg og flytte heeeeelt til Oslo .. *sukk* Det henger litt i det blå enda – men det er slettes ikke umulig at det kan bli en realitet. Jeg prøver å tenke på at det kanskje bare blir for ett år – kanskje ikke så lenge heller – det avhenger av om hun trives eller ikke. Men det kan også bli slik at hun stortrives og velger å utdanne seg og bosette seg der. Høyt oppe og langt fremme – men dog. Trøster meg med at det er greit for henne å ha pappa-tid også – og har i bakhodet Liv Hege og hennes separasjon fra sin datter – som dro med pappaen helt til Asia. Og Oslo virker ikke så langt unna allikevel :o)

image… sulten på livet … Kilde; ukjent! 

Men denne følelsen – det må vel være en slags separasjons-angst. Jeg kan ikke finne noe mer dekkende ord. Hvordan forbereder vi oss på dette? Hvorfor er det ingen som forteller oss om denne smerten – denne angsten – som fyller mange av oss når barna drar ut i verden som voksne, selvstendige individer?

Jeg kan ikke svare på dette – annet enn med noen ord fra den boken jeg aldri ser ut til å bli ferdig med; Himmelske samtaler 1;

“Ønsker du garantier i livet, ønsker du ikke livet. Da ønsker du en repetisjon av et manuskript som allerede er skrevet. Livet kan av natur ikke ha garantier, ellers ville hele formålet med det bli fordreid.”

Med dette “hengende” i lufta – ønsker jeg dere alle ei riktig flott ny uke!!!

Stoor klem – fordi jeg trenger det – og kanskje dere også .. :o)

Torilpia  

 

28 kommentarer:

Hanne sa...

Åååååå. Gjett om jeg kjenner i magen akkurat det du skriver om her... Jeg har to jenter (14 og 16 år), og må innrømme at når det stormer som verst kjenner jeg en regelrett sorg over alt som én gang for alle ligger bak oss.

Vi inviteres med største selvfølge på fødselsforberedende kurs. Hvorfor ikke også en samtalegruppe som kan forberede oss på denne fasen?

Det er en berg-og-dalbane av følelser til tider. Og man prøver å være voksen og skjele til "de må jo få utvikle seg" og "det er godt at utviklingen går sin gang" - men...

Så fint at du satte ord på noe av dette.

Pludrehanneklem

Arya sa...

Huff og huff. Det der har jeg ikke ofret mange tankene!! Det er noe med å ønske at de forblir små hele livet, ja.

Dessverre, Toril, jeg kan ikke hjelpe deg i det hele tatt her - kjenner bare at jeg plutselig fikk selv en klump i magen som jeg ikke har hatt før. Men åpenhet og ærlighet duger iallefall lengre enn alt annet...

lykke til!

klem til deg også!

sylvia sa...

hei.
ja det er ikke så lett bestandig,
men tror nok vi må sette oss selv tilbake i tid for å oppleve deres tanker,kan vi klare det å ta med deres personlighet i tankene,så kommer vi liksom nærmere,jeg har 3 barn,de eldste 26 og 27 år,det var rart når de flyttet ut,jenta til en gutt og sønnen først til utdanning,og etterpå til leilighet bare 10 min unna,
har de fornuftige interesser så går dette så bra kjære deg,å jeg føler ikke jeg har fått mine på avstand,neida,vi ringer å skravler om de minste ting,å 2 barnebarn har jeg fått,datter flyttet ut når hun var 17år og det samme for min sønn,igjen har vi minste jenta på 14,som snakker om å flytte sammen med kjøreste ved 16 år når vidregående starter,vi får nå se,de modnes etterhvert,å det ganske fort,
ønsker deg en god dag vennen,å ikke bekymre deg,tror du har fine unger som kan klare å ta flotte valg.
klem fra sylvia

snakkemunn sa...

Jeg forstår deg godt. Jeg har minstemann på elleve og trenger ikke ta stilling til slike ting nå. Jeg husker når de eldste flyttet. Det var helt greit fordi de var blitt voksne. Men 14 åringen din forstår jeg godt du får klump i magen for. Det kan være at det føles litt vondt at hun snakker om å flytte til far også.

MajorogMeg sa...

Ungene har vi til låns, det er bra sikkert. Sønnen min bodde også hos far en periode men vi bodde i nærheten av hverandre. Vi kan nok ikke tviholde på de, de er selvstendige individ...men skjønner seperasjonsangsten din:) Nå, når begge er voksen og forlatt redet, nyter jeg det. Man får plutselig tid for seg selv, samt jeg ser de klarer seg vel her i livet. Tror 14-åringen din bare må få prøve ut dette, storesøster klarte seg jo bra:)
Det jeg synes er værst akkurat nå, er at barnebarnet mitt bor et stykke unna.
Ønsker deg lykke til, klem fra meg:)

Vibekes lille grønne sa...

Kjenner meg godt igjen i det du skriver, med en på 21 og en på 15. Femtenåringen bor hos far annenhver uke, så er forsåvidt vant til separasjon, men de blir så fort store og de blir bare mer og mer selvstendige.

Har ikke så mye fornuftig å si, men oversender en stor klem! :)

kate sa...

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du tenker på og skriver om, Toril, og det er virkelig tøfft når ungene skal forlate redet. Jeg opplevde det som vemodig og trist da Stian dro i millitæret for et år. Jeg var så vant til godnattaklemmen og de koselige stundene sammen med han, så det ble ei tid med savn selv om jeg hadde masse kos med de andre to. Etterhvert som Stian stortrivdes og hadde det helt topp, greide jeg mer å innfinne meg med at han var i ferd med å bli voksen og at han mest sannsynlig aldri ble å "fløtt hjæm tel ho mamma" igjen. Og jeg fikk rett, for da han kom tilbake flyttet han sammen med en kompis, og nå har han fått seg kjæreste og de er begynt å snakke om å etterhvert flytte sammen.
Nå om dagene driver jeg å forbereder meg til sommeren når min mellomste skal være utvekslingsstudent i USA et år.... huff og huff som jeg kommer til å savne han...han er så utrolig varm og omsorgsfull, en ordentlig godgutt.... Men det er jo viktig at ungene får følge drømmene sine, og jeg er helt sikker på at han vil få et spennende og lærerikt år:)
Livet med ungene er til låns, tiden går så alt for fort og plutselig en dag så er de i ferd med å bli voksne... Man må bare håpe og tro at de vil få et godt og trygt voksenliv og at ballasten de har fått med seg fra oss,er med på å bidra til dette:)
En fortsatt fin kveld til deg fra meg:)

Jannickes Hjemmekos sa...

Hei, Toril

Jeg forstår veldig godt klumpen du kjenner i magen. Jeg tror ikke jeg hadde hatt mye til overs om min 14 åring (hun er bare 12 ennå..) ville flytte med pappa til Oslo. Vanskelig og sårbar alder, dialektkonflikter, Oslo som er mye(!) større enn Trondheim... huff, jeg vet ikke, jeg. Tror ihvertfall jeg hadde vært veldig betenkt, men på den annen side; vi eier jo ikke barna våre - de må få leve ut sine drømmer (innen rimelighetens grenser selvfølgelig). Kanskje det bare er noe hun snakker om nå, for hun tror kanskje ikke at det blir noe av likevel. Og når hun da oppdager at det kan bli en realitet, er det plutselig ikke så spennende lengre?

Nei, dette var vanskelig - håper 14 åringen ser hvilken toppers mamma hun har og storesøster og lillesøster og at hun selvfølgelig fortsatt vil være hos dere.

Ha det bra - klem fra Jannicke

Lunalu sa...

åh...nå fikk jeg nesten litt klump i magen jeg også - menst for din del da - siden jeg levde meg inn i problemstillingen din! Mi eldste pie er jo bare 10 - men om noen år skal jo hun også fly av gårde fra redet. - har hun da fått nok flygetrening eller blir det noen kræsjlandinger....huff. Hadde vært fint med samtalegrupper for utflyttende tenåringer, ja!
Ønsker deg iallfall en fin uke, og sender en god klem tilbake til deg!
Lunalu

oline's skattekammer sa...

Heia, ingen enkel sak dette,nei. Som den eksperten på området, (ei på 20 og ei på 26) skulle jeg egentlig kunne gi deg fullt av gode innspill... Men tror ikke at det er noe fasitsvar. Men ihvertfall når man bor i ei lita bygd, slik som vi gjør, har man det så i seg, fra man får barn, at skal de få noe utdannelse, utover barne/ungdomsskole, er det eneste løsning at de flytter inn til byen. (Niks bussforbindelse her! Litt sånn; der ingen skulle tru, osv.) Selv om man var innstilt på det, har jeg nok gått mange runder, flest med meg selv da! Tenk om...?? Kanskje..?? Kanskje ikke..?? Vel stolte jeg på mine jenter, de var tidlig "voksne for alderen"; men hva med alle de andre..?? Men det gikk forbausende bra, men heldig da, bare en liten time unna med bil, og mobilen var jo oppfunnet da den eldste flytta ut og, hehe.(Men de gangene jeg ringte dem, og de ikke svarte, så jeg jo den ene scenen etter den andre for meg...) Men tomt ble det i heimen. Den eldste har jo som kjent flytta hjem igjen til denne bygda, kjøpt seg hus, berika meg med vesle Marit og bor bare noen minutter unna meg. Regner med at det går bra for dere og. Men en voldsom overgang det er det. Er jo som å klippe av navlestrengen på nytt igjen...Uansett, viktig å snakke om det, både med andre og med barna selv! (Ble"litt" langt dette,ja...hmm.) Jaja, ha en fin uke!

Sylke sa...

Nei, det er nok ikke alltid like enkelt.

Hos meg har det heldigvis gått veldig greit så langt. Den eldste har flyttet ut, og det gikk kjempebra. Men du er i en litt annen situasjon, tror jeg. Ønsker deg lykke til med alt!

Vil ellers bare nevne at jeg har problemer med å lese den nye skrifttypen på bloggen din. Det må derfor bli litt mer "skumlesning"...

Ha en god kveld!

GroLinda sa...

Hei Torill :o)
Her var det mange som kjente seg igjen og det samme gjør jeg. Har bare en datter, men det var jo tøft nok da hun bestemte seg for å gå på landbruksskole på Hvam, Årnes på Romerike. Da måtte hun bo på internat der. Hun traff selvfølgelig en kjekk kar der og de holdt sammen hele tiden. Skolen tok 3 år. Etter det ville de flytte sammen, noe de gjorde, og da ble det til Asker hvor han bodde. Jeg bodde da i Oslo. Det ble veldig stille og rart uten henne. Men jeg visste jo at hun hadde funnet en god gutt som tok vare på henne. Bodde sammen med meg i 1 år, etter at de hadde vært sammen i over 8 år. Hun ville bo her hvor jeg flyttet, og det ville ikke han. Hun ble egentlig "headhuntet" av min onkel som ville ha hene til å jobbe i zoo-butikken hans. Nå bor vi i samme fylke og sees ganske ofte ;o) og barnebarn fikk jeg også etter at hun flyttet hit :o) Så nå er livet bare herlig!! Ikke bekymre deg så mye, for det ordner seg på et vis uansett. HA en fin uke du også og takk for hilsenen ;o)
Klem fra Gro :o)

snakkemunn sa...

Hei, jeg har en award til deg på bloggen min. :))

Hespe sa...

Hei gode Toril!
Forstår det er mange tanker som surrer i hodet ditt om dagen. Men, dette er realiteten for mange foreldrer nå i en tid, da det er mer vanlig at foreldrene er skilt en at de bor sammen. Det som er viktig å tenke på oppi det hele, er at du er kjempeheldig som har barna dine, og at de uansett er like glad i deg, enten de bor hos deg eller pappaen sin...

Ønsker deg en fin kveld videre og en herlig uke!

Goklem fra Hildegunn

Viola sa...

Den er ikke god den følelsen. Men selve livet er bare til låns. Heldigvis kan man ha god kontakt med dem når de er blitt voksne og flyttet ut også. Og barnebarn. Jeg har ingen barn selv, men er tante :) Trøsteklem til deg :)

TONE sa...

God morgen....Det ernok mange som FNYSER av meg når jeg ikke kunne ha blonder og stæsj i soverommet... og det er jo litt morsomt..MEN jeg har muligens fått litt forbier for det....HØR: Har en tante som er så dillete..men verdens søteste og mannen var en loggrende hund når han levde ...de hadde blomster på sengetøy..og et hav av blonder på puter og nattbord. Sengeteppet kan du tenke deg hvordan det såg ut....og gardinene og TØFFLENE!!!! Skjønner du....OVERFLOD..Men det passet for dem..så det var litt søtt. Så mannen min koser seg heller i striper og ruter....Ha en deillig dag min venn.....=)

Hanne sa...

Dette er noe vi bare må gjennom, vi kommer ikke utenom.

Jeg husker da sønnen begynte på skole i byen. Jeg kjørte han inn til hans første dag, og skulle hente han senere. Da jeg så han rusle inn til første time, så gråt jeg nesten. Jeg trodde selvfølgelig at han aldri ville få orden på busser og slikt, siden han alltid har vært litt "svimete" av seg. Men alt gikk bra.

Da datteren begynte på folkehøgskole i Bergen som 18 åring, så sa jeg nesten ikke et ord på tur hjem etter avlevering. Og det er noen mil fra Bergen og hit. Etter en uke eller to, så hadde hun ikke tid til å prate med meg når jeg ringte. Da pustet jeg lettet ut.

Datteren har bodd borte fra hun var 18, men har et år hjemme nu. Sønnen bodde litt borte, og litt hjemme til han fant sin utkårede og flyttet sammen da han var 21 tror jeg.

Så vidt jeg husker så gikk denne prosessen helt greit. Men jeg har jo en hukommelse som en frosk, så det kan hende jeg felte noen tårer som jeg har fortrengt. ;-)

Eirin sa...

Du skriver lett og klokt, som alltid. ;-)
Her hos meg er gutta 21 og 18 og på vei ut. Det kjennes kanskje ikke på samme måte med gutter, for jeg gleder meg egentlig litt til de klarer seg selv der ute i den store verden. Jeg har jo sydd puter og brodert på dem etterpå, men håper likevel at de klarer livet som selvstendige unge menn. Så kan de komme på besøk så ofte de vil.
Men 10 åringen, lillepia, der blir det nok andre følelser og tanker når den tid kommer og hun vil flytte. Det ser jeg allerede.

Ha en god tirsdag, fra Eirin

Petunia sa...

Hei
Jeg vet ikke om det er flere slike sitat utfordringer gående, men jeg startet denne for en stund siden og at opphavet faller vekk etter hvert, er ikke uvanlig.
Jeg fant ikke sitatet ditt her, men om du vil stå på listen, så er det bare til å si i fra. Det skal alstå være et sitat med ditt eget bilde til:)
Veldig fin og skoselig blogg du har:)

Camilla :) sa...

Vet du, jeg må si at jeg er gla for at mine to "bare" er snart 6 og snart 2...! Jeg kommer til å bli en forferdelig masete mamma med årene, det er jeg helt overbevist om! Forhåpentlig vis vil ungene tilgi meg... ;)
Er ikke mange årene siden jeg flyttet ut fra mammas trygge rede, men den gang kjentes det bare godt! Men så var jeg gravid i 4.måned og flyttet ca 1 km unna da... :p
Nei, jeg er glad jeg har noen år å forberede meg på ennå ;)

Janne i Fagerlia sa...

Har vært igjennom denne prosessen jeg også. Grudde veldig da eldstegutten reiste til Telemark for å studere for halvannet år siden. Det ble svært stille i huset da han reiste, for han er en slik person som synger og prater hele tiden. Alltid liv og røre der han er... Yngstegutten på 17 bor fortsatt hjemme heldigvis, men jeg regner med at når han er ferdig på videregående, så flyr vel han ut av redet også. Men jeg prøver å si til meg selv at jeg skal være glad til at barna kommer seg ut og kan stå på egne bein. Det finnes jo dem som bestandig blir avhengig av sin mor og far, som aldri vil bli riktig voksne.... Dessuten får jo vi voksne friheten tilbake.

Living next to me sa...

hei
Ja ungene er bare til låns , og om en hadde vist hvor fort tiden går hadde en nytt det enda mer. MEN nå nytes barnebarn. Selv om en ser litt forskrekket i speilet , for nå ble jeg oldemor , hva...riktig nok steoldemor men hadde ungene starta da jeg starta kunne det vært "ekte oldebarn" Jeg hadde også tenåringer og småbarn samtidig , krevene for mor og barn, og snu seg og ikke prate baby språk var en utfordring. MEN svusj så var yngstemann ute, og så hjem igjen , og sånn holder de på.
Nå bor jammen en på 1 etg igjen . Så nyt tiden , og ordene if you love them , let them go , er nok riktig..
Avstand på jorden er så lite , noen ganger forsvinnner de langt lenger . Ha en fin uke lenger , en flott spennende blogg det her. F

http://kalimerablogg.blogspot.com/ sa...

Heia, herlig reflektering over livets gang!
Vi har tre barn, 2 mine og 1 hans. Men begge de andre foreldrene bor like i nærheten, så om de flytter så blir det nok ikke til de andre foreldrene - men til ett eget krypinn. Sånn er jo bare til å akseptere, det er bare sånn det er.
Men tror nok at våre kommer til å bo hjemme (annenhver uke hos foreldrene sine) leeenge! Hehe, vi kommer vell til å kaste dem ut etterhvert skal du se.
Min gutt som blir 18 dette året har hatt fast kjæreste i 2 år nå. (han blir 18 i oktober) - de har "planer" om å flytte i sammen, men vet at de må ha jobb og inntekt for å klare det. Så det kan ta sin tid.

Men skjønner godt deg!
Skal ikke være lett...

Ha en deilig uke.
Klem fra Helen

Hellig Lykke sa...

Uff, jeg skrev en lang kommentar til deg om tenåringer og litt... Det forsvant når jeg skulle poste det til deg.
Men nå vil jeg bare si at jeg har vært her og jeg forstår godt hva du skriver om :-)

Liv Hege sa...

Ja, kjenner meg jo veeeldig igjen i det du skriver...og det var jo spesielt at du nevnte meg i dine refleksjoner... Adskillelse fra sitt eget barn er så spesielt, at det kan jeg skrive mye om. Jeg druknet meg i arbeid for å overleve savnet... som du skrev, min datter flyttet jo laaangt vekk... i to år... Det er mye man skal oppleve å gå igjennom her i livet - og det er utrolig hva man klarer - og det er mye hjelp man får underveis...uten å vite det... Jeg takker for alle dine rørende kommentarer på mine innlegg. De varmer virkelig - og de blir satt stor pris på! Ønsker deg en fin morgendag! Klem fra Liv Hege

Linda sa...

Det høres herlig ut med barn som ikke krangler men er delvis venner!
Mine er snart 14 og 16, minstemann gutt og største jente.
Jeg kan love at de krangler som katt og mus.
Av og til så tåler de ikke trynet på hverandre.
Og det er fryktelig slitsomt å høre på.
Min datter sier hun skal yil Oslo for å gå skole om 3-4 år, for det er bare der de har skolen hun ønsker å gå.
Skrekk og gru, men den tid den sorg.
Skjønner godt at du ønsker at de skal bo hos deg, det er jo godt å ha sine i nærheten.
Men de begynner jo å bli så store at de kan bestemme selv.
Føler absolutt med deg ;O)

Ønsker deg fine dager!
Klem fra Linda

Bossa sa...

Vanskelig tema dette her. Det er så mye jeg kunne tenkt meg å skrive, men får liksom ikke til noe. Jeg synes i alle fall at det var viktig å gjøre ungene selvstendige. Når man vet at ungene klarer seg selv, er det ikke så vanskelig å slippe dem. Og så må man ikke bekymre seg for mye. Det blir man bare syk av. Jeg nekter å bekymre meg over alle "farer" alle mine 26 aller nærmeste barn, svigerbarn og barnebarn, kan komme ut for. Vi må ta det som det kommer. Det verste er nok å bare leve for ungene sine , og ikke ha noe eget å fylle dagene med når ungene flytter. Jeg og min mann fyller dagene med alskens interresser, og vi synes det er deilig å være bare to.
Ikke gruble for mye, det går nok bedre enn du tror....
Masse klemmer herfra:O)

Røsslyng sa...

Flott innlegg! :)
Det er neimen ikke lett dette her og jeg forstår godt "frykten" din og alle tankene som begynner å svirre...
Tiden med barna raser så altfor fort avgårde og før vi får sukk for oss er de store/voksne.
Eldste min blir 18 til sommeren og jeg håper han blir boende hjemme til han har fullført skolen iallefall.
Jentungen på 15 flyttet til sin far rett før skolestart og det er tungt å ha henne så langt unna.
Minstemann er "bare" 10 og jeg prøver å nyte tiden før han blir stor han også selv om det ikke alltid er lett å huske slikt i hverdagens kjas og mas.
Men man kan ikke holde på barna i det uendelige, de har sine egne liv som skal leves og så får vi bare krysse fingrene for at de har fått med seg en brukbar ballast på veien og at de vil klare seg og få det bra. Men å slippe taket blir nok ikke lett...

 
Related Posts with Thumbnails