Stolthet og selvmedlidenhet

Når ulykker skjer eller man av en eller annen grunn, har en uheldig periode, begynner vi ofte å synes synd på oss selv. Jeg går ut fra at det er en ganske naturlig reaksjon. Selv synes jeg rett som det er synd på meg selv – men føler meg som en sytekopp når jeg viser det til omverdenen. Det er liksom ikke tillatt å synes synd på seg selv. Jeg er ikke enig!! Det er lov å synes synd på seg selv – man må bare ikke låse seg fast der. Jeg synes det er greit å vise at man har det vondt (uten å overdrive selvfølgelig) – og jeg synes det er flott at mennesker bryr seg om meg når jeg har det vondt. Men jeg føler ikke for å overlesse andre med mine følelser. Jeg har gjort det en del ganger – det skal jeg ikke skjule – men det gir alltid en slags bismak. Det blir som å fiske etter støtte og trøst. Vi setter opp et lidende uttrykk og får en kroppsholdning som avspeiler de smerter eller lidelser vi sliter med. I håp om at andre skal “bite på” og komme med trøstende ord eller handlinger. Men inni oss tenker vi kanskje at “dette skulle de ha sett – uten at jeg sa eller gjorde noe”.

Kvinner er kanskje spesielt “flinke” til dette. Å føle at andre skal se hva som er galt – særlig kjæresten/ektemannen. Det har versert mange vitser og morsomme historier om nettopp dette. Kvinnen antyder – mannen misforstår. Han spør om noe er galt – hun svarer at alt er bra (med en snurt, sinna eller trist stemme) – han tenker “alt er bra – så fint” og tror på det som blir sagt uten å legge merke til tonefall/stemmeleie. Hun blir sur, sint eller lei seg. Han skjønner ingenting …

Samfunnet krever at vi skal være sterke og ikke synes synd på oss selv. Noen ganger tar slik selvmedlidenhet overhånd og det påvirker menneskene rundt oss på en negativ måte. Hvis man f.eks. blir utsatt for en ulykke og ikke lengre kan fungere som før, kan man velge å velte seg i selvmedlidenhet. I tillegg sliter mange med stoltheten. Man kan ikke lengre klare alt det man klarte før. Noen skyver sine venner og kjære fra seg. Følelsen av ikke lengre å være den man var, tar overhånd. Man dynger seg ned i selvmedlidenhet og såret stolthet. De andre skal slippe å drasse på en “mangelvare” – en ubrukbar person. De skuler seg bak sin påtatte “storhet” om at andre skal få slippe byrden. Er det ikke nettopp i slike situasjoner man trenger sine kjære? Er det ikke da man ønsker å gi av seg selv og hjelpe de som sliter? Dette er så vondt – for de det gjelder og alle de rundt. Man føler seg så hjelpesløs. Hva er riktig å gjøre?

I “gamle dager” – når familien var helt avhengig av forsørgerens inntekt og alle måtte bidra til livsnødvendighetene – fantes der ingen “sosial-tjeneste” eller et trygdesystem man kunne be om hjelp, når ulykker/sykdom rammet. Kunne en mann (det var som regel mannfolka) ikke forsørge familien sin – følte han seg ikke som en skikkelig mann. Det var vanskelig å ta imot hjelp fra naboer eller andre – de skulle ikke ha noen veldedighet. Ingen skulle synes synd på dem. Stoltheten kom før alt annet og var tilsynelatende det mest verdifulle de hadde. Hvis en familie sultet – men ikke tok imot hjelp fra andre pga stolthet – vil jeg påstå at de var rimelig dumme/tåpelige – men det er sett ifra dagens samfunn. Hvorfor var det galt å ta imot hjelp? Var det galt å gi hjelp??? Er det noen som synes det er galt å gi hjelp i dag? Hvis noen ønsker å gi meg noe eller støtte meg i noe – føler jeg ikke det som et nederlag – det ville jo være skikkelig teit. Det ville heller få meg til å føle meg heldig – jeg blir glad hvis noen ser at jeg trengte nettopp det de ga meg.

Min stolthet hindrer meg ikke. Heldigvis!

Du lurer kanskje på hvor jeg vil med alt dette – kanskje på hvorfor jeg tenker på sånne ting??? Vel – det skyldes at jeg nettopp har sett sjette sesongen av Det lille huset på prærien. Det var mye “stolthet” å finne der. Jeg lever meg sånn inn i den serien og det er ikke få tårer som har trillet i de timene den har stått på her. I tillegg er den morsom og har en god del “moral” – budskap.

Jeg koser meg enormt med denne serien.

Mikael Landon (Charles Ingall) …. *sukk*

De virkelige Charles og Caroline Ingalls

  

De virkelige Laura Ingalls Wilder og Almanzo Wilder – som unge og gamle.

Det er så spennende å se hvordan de faktisk så ut. For selv om mye av denne historien (alle bøkene som tv-serien er bygd på) er oppdiktet – er mye tatt fra virkeligheten også. Når jeg fant ut at historien rundt Mary (Lauras blinde søster) stort sett var oppdiktet, ble jeg lei meg. Hun giftet seg aldri med den vakre Adam – hun ble aldri lærer på en blindeskole. Men så slapp hun da også å oppleve sorgen ved den oppdiktede aborten av ett barn og dødsfallet (i en brann) av et annet. Det skjedde aldri!

Mye kan man finne på nettet om Laura og hennes liv – samt om resten av familien hennes. De virkelige livene deres var ganske så spennende de også.

Serien er en reise tilbake i tid – til livet som det var, eller kunne være – for mer enn hundre år siden. Men det er også en opplevelse som får meg til å huske timer foran tv’n når jeg var barn. En tv-serie man MÅTTE ha med seg og den fenger meg like mye nå – om ikke mer.

Jeg ønsker dere ei god helg!!

Stor klem fra Torilpia :o)

(Bildene er Googlet eller mottatt pr mail)