fredag 12. februar 2010

Stolthet og selvmedlidenhet

Når ulykker skjer eller man av en eller annen grunn, har en uheldig periode, begynner vi ofte å synes synd på oss selv. Jeg går ut fra at det er en ganske naturlig reaksjon. Selv synes jeg rett som det er synd på meg selv – men føler meg som en sytekopp når jeg viser det til omverdenen. Det er liksom ikke tillatt å synes synd på seg selv. Jeg er ikke enig!! Det er lov å synes synd på seg selv – man må bare ikke låse seg fast der. Jeg synes det er greit å vise at man har det vondt (uten å overdrive selvfølgelig) – og jeg synes det er flott at mennesker bryr seg om meg når jeg har det vondt. Men jeg føler ikke for å overlesse andre med mine følelser. Jeg har gjort det en del ganger – det skal jeg ikke skjule – men det gir alltid en slags bismak. Det blir som å fiske etter støtte og trøst. Vi setter opp et lidende uttrykk og får en kroppsholdning som avspeiler de smerter eller lidelser vi sliter med. I håp om at andre skal “bite på” og komme med trøstende ord eller handlinger. Men inni oss tenker vi kanskje at “dette skulle de ha sett – uten at jeg sa eller gjorde noe”.

Kvinner er kanskje spesielt “flinke” til dette. Å føle at andre skal se hva som er galt – særlig kjæresten/ektemannen. Det har versert mange vitser og morsomme historier om nettopp dette. Kvinnen antyder – mannen misforstår. Han spør om noe er galt – hun svarer at alt er bra (med en snurt, sinna eller trist stemme) – han tenker “alt er bra – så fint” og tror på det som blir sagt uten å legge merke til tonefall/stemmeleie. Hun blir sur, sint eller lei seg. Han skjønner ingenting …

T Ñrer

Samfunnet krever at vi skal være sterke og ikke synes synd på oss selv. Noen ganger tar slik selvmedlidenhet overhånd og det påvirker menneskene rundt oss på en negativ måte. Hvis man f.eks. blir utsatt for en ulykke og ikke lengre kan fungere som før, kan man velge å velte seg i selvmedlidenhet. I tillegg sliter mange med stoltheten. Man kan ikke lengre klare alt det man klarte før. Noen skyver sine venner og kjære fra seg. Følelsen av ikke lengre å være den man var, tar overhånd. Man dynger seg ned i selvmedlidenhet og såret stolthet. De andre skal slippe å drasse på en “mangelvare” – en ubrukbar person. De skuler seg bak sin påtatte “storhet” om at andre skal få slippe byrden. Er det ikke nettopp i slike situasjoner man trenger sine kjære? Er det ikke da man ønsker å gi av seg selv og hjelpe de som sliter? Dette er så vondt – for de det gjelder og alle de rundt. Man føler seg så hjelpesløs. Hva er riktig å gjøre?

ATT00049

I “gamle dager” – når familien var helt avhengig av forsørgerens inntekt og alle måtte bidra til livsnødvendighetene – fantes der ingen “sosial-tjeneste” eller et trygdesystem man kunne be om hjelp, når ulykker/sykdom rammet. Kunne en mann (det var som regel mannfolka) ikke forsørge familien sin – følte han seg ikke som en skikkelig mann. Det var vanskelig å ta imot hjelp fra naboer eller andre – de skulle ikke ha noen veldedighet. Ingen skulle synes synd på dem. Stoltheten kom før alt annet og var tilsynelatende det mest verdifulle de hadde. Hvis en familie sultet – men ikke tok imot hjelp fra andre pga stolthet – vil jeg påstå at de var rimelig dumme/tåpelige – men det er sett ifra dagens samfunn. Hvorfor var det galt å ta imot hjelp? Var det galt å gi hjelp??? Er det noen som synes det er galt å gi hjelp i dag? Hvis noen ønsker å gi meg noe eller støtte meg i noe – føler jeg ikke det som et nederlag – det ville jo være skikkelig teit. Det ville heller få meg til å føle meg heldig – jeg blir glad hvis noen ser at jeg trengte nettopp det de ga meg.

Min stolthet hindrer meg ikke. Heldigvis!

ATT00007

Du lurer kanskje på hvor jeg vil med alt dette – kanskje på hvorfor jeg tenker på sånne ting??? Vel – det skyldes at jeg nettopp har sett sjette sesongen av Det lille huset på prærien. Det var mye “stolthet” å finne der. Jeg lever meg sånn inn i den serien og det er ikke få tårer som har trillet i de timene den har stått på her. I tillegg er den morsom og har en god del “moral” – budskap.

Jeg koser meg enormt med denne serien.

Mikael Landon (Charles Ingall) …. *sukk*

De virkelige Charles og Caroline Ingalls

  

De virkelige Laura Ingalls Wilder og Almanzo Wilder – som unge og gamle.

Det er så spennende å se hvordan de faktisk så ut. For selv om mye av denne historien (alle bøkene som tv-serien er bygd på) er oppdiktet – er mye tatt fra virkeligheten også. Når jeg fant ut at historien rundt Mary (Lauras blinde søster) stort sett var oppdiktet, ble jeg lei meg. Hun giftet seg aldri med den vakre Adam – hun ble aldri lærer på en blindeskole. Men så slapp hun da også å oppleve sorgen ved den oppdiktede aborten av ett barn og dødsfallet (i en brann) av et annet. Det skjedde aldri!

Mye kan man finne på nettet om Laura og hennes liv – samt om resten av familien hennes. De virkelige livene deres var ganske så spennende de også.

Serien er en reise tilbake i tid – til livet som det var, eller kunne være – for mer enn hundre år siden. Men det er også en opplevelse som får meg til å huske timer foran tv’n når jeg var barn. En tv-serie man MÅTTE ha med seg og den fenger meg like mye nå – om ikke mer.

Jeg ønsker dere ei god helg!!

Stor klem fra Torilpia :o)

(Bildene er Googlet eller mottatt pr mail)

32 kommentarer:

Petrinetrollmor sa...

Takk for fine ord, Toril :) Denne serien såg eg også som barn og som vaksen, var heilt oppslukt begge gangane :))

Eg vil ønske deg ei riktig god helg !

Frøydis sa...

Hei på deg :-))
Utrolig bra skrevet! Tror nok alle vil kjenne seg igjen her ja!
Jeg måtte også se den serien da den gikk...var vel forelska i han far i huset ja, hehe.. Og er som deg, syns det er moro å se hvordan folk ser ut i virkeligheten, når det er laget film eller serie om de. Tror vi må sørge for at det blir lovpålagt fra nå av ;-))

Ha en topp helg!
Varm klem, Frøydis

oline's skattekammer sa...

Heia, en nydelig serie, som jeg så som barn. Har ikke sett den siden jeg ble voksen, men husker den som tåredryppende ja! Selvsagt er det lov til å synes synd på seg selv, og til å ta i mot hjelp og trøst, men ennå er vel holdningen der ute, litt slik; "Jo, selvfølgelig, men nå må det vel snart gå over", eller, "det er vel snart nok"?
Ønsker deg i hvertfall en kjempefin helg! Klem!

Anonym sa...

Ante ikke at disse menneskene har levd, jeg - da blir det straks mer "dybde", når det er bygd på virkligheten. Har ikke sett den siden jeg var ganske så ung, men han faren husker jeg, ja - en ordentlig kjekkas:o) Det er tydelig at serien gjør inntrykk på deg, og du greier å formidle så utrolig bra dine tanker og følelser rundt de tema du tenker på. Ære være deg som deler med oss. Jeg håper du får ei fin helg. Klem**

sylvia sa...

hei.
å jeg elsker den serien,å ikke minst klærne fra svunnen tid.
ja det er så sant som du sier,
viktige sak dette,med å klare å ta imot,å klare å si ifra,vi blir fort stigmatisert,er vel derfor vi ikke sier så mye,ikke klager med ord,men det er jo ikke bestandig en føler for å si ting heller,
ønsker deg en hyggelig kveld,
klem fra sylvia

Lunalei ;-) sa...

Husker at jeg så denne serien da jeg var lita - og likte den godt da. Hadde sikkert vært artig å sett den igjen! Og Han Michael.. som du sier - ♥ sukk!! ♥
Ønsker deg ei nyydelig helg!
Klem fra Lunalu

RitaLita sa...

Det var intressant lesning!
Jeg er også en av dem som har grått i bøtter og spann over denne serien.
Jeg så den alltid sammen med pappaen min, - og han gråt også :-)
Ikke visst jeg at det fantes en virkelig familie bak historien.

Ha nå en riktig god helg Torilpia, - kos deg masse!

Varm klem fra Rita

Heidi Halvorsen sa...

Det er alltid spennende å lese boggen din! Den gir rom for ettertanke... Vet ikke helt om jeg visste at disse menneskene hadde levd jeg. Tror kanskje jeg hørte det for lenge siden... Har alltid elsket den serien! Men jeg synes det ble litt rart da de startet på nytt med nye folk... God helg ! Klem

Klaffen sa...

Jaaaaaaa - klart man har sett denne serien! Holdt jo på å dø som tenåring om man gikk glipp av en episode! Nice :)

Mye fint i innlegget ditt og veldig riktig. Godt skrevet Toril!

det ER stor forskjell på menneske og på grad av selv medlidenhet. Noen er streker enn andre i utgangspunktet men s andre bare kke holder ut! Jeg vet MYE om motgang men er heldig å ha en giga posjon med positivitet og føler ikke at det er spes ugreit engang. Jeg vet ikke engang om jeg vil blir helt frisk men jeg klarer å leve med det og være positiv å tillate meg å leve mens jeg gjør det :) ja jeg er heldig som er bydg sånn... legene på sykehuset sier de ikke fatter hvor jeg tar det fra - det gjør egentlig ikke jeg heller. Jeg smiler utenpå men mange spør seg om jeg gråter inni meg.. nei - jeg er gla i livet og alt som er meg nær! Inkl DEG Toril. klem og goooooooooooo helg

Grethe sa...

Kjempe flott skrevet. Klart jeg har sett Huset på prærien....snørr og tårer.
Ønsker deg en fin helg :0)

Sylke Feldhusen sa...

Når man er i en vanskelig situasjon, er vel utfordringen å finne en balanse mellom det å sørge over noe som ikke kan bli slik vi ønsket - her kommer jo bl.a. selvmedlidenheten inn - og å akseptere livet slik det faktisk er.

Og når det gjelder å ta imot hjelp, reagerer nok folk veldig forskjellige. Jeg vet at det er veldig vanskelig for noen å be om hjelp eller å ta imot penger eller andre materielle ting, for da føler de seg mindreverdige. Tror nok at man har det bedre dersom man kan lære seg å ta imot hjelp.

Ønsker deg en fin helg!
Klem :)

Laila -Karin sa...

Du er flink med ord du Toril
Veldig godt skrevet dette.
Ha en strålende fin helg
Klem

Anonym sa...

Hei.Kjempe bra skrevet.Alle har vell mere enn mindre synes synd på seg selv av og til.Huset på Prærien kjempe bra.Ha en riktig fin helg.Klem fra Bodil...Kunne ha skrevet mere men er ikke så flink til å skrive....

Lone sa...

Jeg vidste ikke, at serien var bygget op over en virkelig familie. Det var interessant at læse :) Jeg så den også for mange år siden. Den bliver ofte genudsendt, men jeg har ikke set den siden dengang :)

Nu må du ud at nyde solen, Toril.
Rigtig god weekend til dig :-)

Tovepia sa...

Denne serien fulgte jeg selv med på, den fenget;)

Du skriver godt, og hvilke bilder midt i innlegget!!
Ha en god lørdag og klem fra meg;)

http://kalimerablogg.blogspot.com/ sa...

Åhh husker godt den serien - satt som klistret til skjermen når den gikk.

Tusen takk for fine kommentarer inne hos meg - og ja min datter er superskjønn og omtenksom. Herlig å feire morsdagen på forskudd.
Ha en deilig helg.
Tusen klemmer til deg

solveig sa...

ååå, huset på prærien, ja..hmmm-tenker på min pure ungdum, hehe ;))
Fine tanker det du hadde i førsten, det er sånnt vi alle må igjennom fr eller senere på ett eller annt nivå, merer eller mindre... over til ski storsenter!! det er blitt myyye større ;DD det brant jo i fjor eller forifjor, så nå er det bygget opp og påbyget ;D tror ikke det er noe hotell i shoppingsenteret lenger, nå er det ved sidenav ;) men allt er ved siden av hverandre. ha en flott helg til deg også ;)

Unknown sa...

Flott innlegg som gir rom for ettertanke...Det er så sant så sant det du sier...- og "Huset på prærien" var det beste jeg visste å se på, da jeg var "liten"... Det var så mye varme, omtenksomhet og kjærlighet der, og lite materialisme og penger... Jeg vil også benytte anledningen til å takke deg for dine varmende ord hos meg - de har vært gode å ha i en tung tid.. Jeg reiser meg sakte nå... og prøver å glede meg over de små tingene... Ønsker deg en fin helg, med alt den måtte bringe med seg. Klem fra Liv Hege

Morten Pedersen sa...

Takk for kloke ord og ja jeg husker vi satt å så på huset på prærien når den gikk på tv for mange år siden.

god lørdag.

Janne i Fagerlia sa...

Husker svært godt denne serien jeg også, og kunne godt ha tenkt meg å se den igjen. Synes det er sååå mye søppel på tv nå for tiden, forstår ikke hvordan slikt virkelig kan publiseres...

Du har mange gode poeng som vanlig.

Riktig god helg til deg!

Vibekes lille ullne sa...

Fint innlegg til ettertanke! Jeg husker jeg leste alle Huset på prærien-bøkene som barn og var kjempefascinert. Senere så jeg serien på tv og hadde stor glede av det. Nå synes jeg nok den blir litt vel amerikansk og søt sett med mine voksne og skeptiske øyne. Ønsker deg uansett en fortsatt god helg! Klem :)

Daisys home sa...

Godt skrevet dette innlegget ditt og flotte og morsomme bilder.Har også alltid likt denne serien,følger jo med det som nå går på Tv2 nå i helgene.Ante ikke at dette er hentet ifra virkeligheten.Ønsker deg ei kjempekoz morsdagshelg,klem Sissel

Kate-Marita Pettersen sa...

Ååååå for et koselig innlegg, Toril:)
Du fikk meg plutselig 35 år tilbake i tid,, husker så veldig godt kosestundene foran tv med huset på prærien. Det ble mye av både tårer og latter:)
Håper du har ei koselig helg,
ha en flott morsdag i morgen,
mange klemmer fra Kate:)

Living next to me sa...

Det ble ingen Ol gull på oss men om du går til siden min tror jeg du blir litt ekstra fornøyd på Valentine dagen . Frida
Ps send nmeg adr din , på mail .
Så skal vi se om posten klarer få den hel frem .

Mira sa...

Huset på prærien huskes godt fra barndommen.Noen dager syns ein mere synd på seg selv enn andre dager.

Håper denne dagen blir fin for deg!

Klem fra Mira.

2ne sa...

Her var det mange flotte ord. TV-serien husker jeg godt fra tidligere og det var en rørende, flott serie. Ønsker deg en fin dag :-)

Camilla Elstad sa...

Jeg husker at denne serien gikk på tv da jeg var ung/liten, så lenge siden at jeg ikke husker handlingen eller om jeg i det hele tatt så det. Kanskje har jeg bare sett et og annet klipp eller tilbakeblikk. Men jeg har hørt mye om den, og når du sier at mye av det er tatt fra virkeligheten så blir jeg nysgjerrig ;) Elsker filmer, bøker, og historier fra "gamle dager" :)

Synnøve sa...

Så den sereien når jeg var lita. Likte den kjempegodt. Er den på dvd?
Det er lov til og synes synd på seg selv,bare en ikke blir sykdommen sin. Hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg vil bli møtt som Synnøve ikke hun med betennelse i skuldra. Jeg har ikke noe i mot og hjelpe folk som trenger det. Men det som er slitsomt er folk som kun snakker om sykdom.

Ha en fortsatt fin morsdag
Klem

UllaJohanna sa...

Så bra du beskriver saker!!!
Det är lätt att halka in i "självmedlidandeträsket" om man inte ser upp...
Men man måste få lov att vara ledsen och sörja om man till exempel blir sjuk och får avstå från att göra saker man är van vid. Allt har sin tid!

Hoppas att du har haft en fin helg!
Varm kram!!!

h.espe sa...

Heisann!
Har fått med meg at Huset på prærien går på fjernsynet, og ser gjerne på om jeg har anledning. Flott serie, som jeg husker godt fra da jeg var liten.

Ha en fin kveld og en strålende flott kommende uke!

Klem fra Hildegunn

Hanne sa...

Jeg ante ikke at serien var tuftet på virkelige mennesker og hendelser. Jeg fulgte med på den da den gikk for ca 100 år siden. ;-)

De bildene du varter opp med her er utrolig stilige, hvor i alle dager finner du dem?

Ha en fin dag.

De 4 årstidene sa...

Hiver meg på, og kommenterer jeg også. Huset på prærien er knall!!! Jeg er oppslukt av de Norske settlerne/pionerene på den Amerikanske prærien. Til sommeren går forhåpentligvis turen til Sør og Nord Dakota, samt Minnesota. Vet det finnes ett Laura Ingles museum der borte, det hadde jo vært fint å se. Ønsker deg en flott tirsdag.
Super blogg :-)

 
Related Posts with Thumbnails