Om å kjenne hverandre

I løpet av årene vi har levd – har vi møtt et utall mennesker – blitt kjent med mange av dem – fått en del venner – noen litt bedre enn andre – samt at de fleste av oss har hatt minst èn kjæreste. Hvor godt kjenner vi egentlig de vi omgås? Hvor godt kjenner vi kjæresten vår? Hvor godt kjenner vi foreldrene og barna våre? Opp igjennom årene har jeg opplevd flere brudd med kjærester og venner. Noen har sakte forsvunnet ut av livet mitt – andre har jeg hatt store og “dramatiske” oppgjør med (stort sett kjærester det da). 

Tårer har blitt grått – skjellsord og kjærlighetserklæringer slengt ut - om hverandre – i et kaos av følelser og fortvilelse. (Det må sies at jeg til tider er litt vel dramatisk av meg ..)

Men det verste med det hele – er at den personen du trodde du kjente best av alle – mest av alt – i brøkdelen av et sekund har blitt helt fremmed.

Den personen du har stolt helt og fullt på – som du har betrodd mange av dine innerste hemmeligheter til – som vet “alt” om deg – sitter plutselig der som en fremmed. Man gremmes over å ha fortalt så mye om seg selv. Man er fortvilet over å ha gitt fra seg så mye “ammunisjon”. For det er vel det denne kunnskapen kan - og ganske sikkert vil – bli brukt til. Nå skal det sies at man selv også besitter en del av den samme informasjonen – men der og da husker man ikke på akkurat det. Det man har betrodd den andre virker der og da som en mye større hemmelighet – enn noe den andre har betrodd en selv.

Kanskje ønsker man ikke at dette “bruddet” skal inntreffe – kanskje er det nettopp du som vil at det skal bli sånn. Det viktigste er å beholde fasaden – ikke vise for mye følelser – ikke miste kontrollen – ikke være svak … (kan det virke som). Stoltheten tar overhånd – også her. Noen ganger har slike  oppgjør endt i forsoning – men en ny usikkerhet og et nytt arr – vil gjøre sitt til at det er vanskelig å glemme. Man har fluktveiene klare og bakdøra på gløtt. Man tillater ikke seg selv å gi fullt så mye – som de forrige gangene. Man reserverer seg følelsesmessig og engasjerer seg mindre. Når man tenker nøyere over det hele – innser man at man er styrt av frykt. Man er redd. Redd for å miste den andre, redd for å bli alene, redd for å miste ansikt, redd for hva som kommer etterpå, redd for den fremmede man ikke lengre kan regne med.

Hvordan ville det vært hvis man ikke var så redd?

Hva ville “Kjærligheten ha gjort?”

“Hvis du vil bli elsket, så elsk!” Lucius Annaeus Seneca

Heldigvis er jeg ikke fullt så dramatisk av meg nå som tidligere. Jeg kjenner fortsatt på at det er skremmende at folk plutselig blir “ukjente/fremmede” men samtidig skjønner jeg at det er et forsvar – for motparten er jo også redd .. (tror jeg da ..)

Og livet – det må jo gå videre. Noe lærdom tar en vel med seg – enten om seg selv eller motparten.

“Det er med mennesker som med planter. En liten smule solskinn, en liten skjerm mot barskhet og kuld og storm – må de ha for at de kan holde liv i seg.” Amalie Skram

***

I dag har både fire- og fjortenåringen vært hjemme. Minste pga manglende skyss til barnehage og fjortenåringen pga sykdom. Vi har bakt boller (hæ – er fastelaven ferdig???) og “jobbet” på pc. Minstejenta har løpt til og fra tv’n og lekene på rommet i tillegg. Travelt å være hjemme. Vi har “snekra” sammen en sjørøverkikkert av doruller og andre papphylser, og nå blir vi ikke enige i hvordan den skal dekoreres .. Den ferske fjortisen (ble fjorten på lørdag) har stort sett holdt seg i senga. Forhåpentligvis leses det litt innimellom - til prøve i morgen .. og forhåpentligvis er hun frisk igjen til da.

Da tror jeg at jeg skal innta horisontalen på sofaen til det blir middagstid. Så blir det vel en skikkelig besøksrunde i blogglandia i kveld og/eller i morgen.

Ha en flott onsdagsettermiddag og –kveld – samt fine dager frem til helga!

Stor klem fra Toril :o)