Først vil jeg si tusen takk for de flotte svarene/kommentarene jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det er godt å vite at man ikke er alene om å føle på dette.
Så – tilbake til overskriften;
Noen har en gang sagt at det er alle kvinners drøm å bli veid og funnet for lett. Nå regner jeg med at personen snakket om fysisk vekt og ikke intellekt. Tror heller ikke at dette er noe de som føler at de er for tynne, liker å høre.
Nå skal det ikke stikkes under en stol at jeg derimot har et overvektsproblem – og det er det jeg vil skrive litt om her. Jeg har kommet til et punkt nå –hvor jeg føler jeg må ha hjelp til å håndtere dette. Ikke ved operasjon eller andre kirurgiske inngrep. Men ved å snu denne utviklingen til noe positivt ved å “omprogrammere” litt i topplokket. Jeg vet at det finnes steder hvor man får hjelp til slikt – komme igang med trening og riktig kosthold, i tillegg til å lære seg å tenke annerledes. Men skal man koste det selv, blir det for dyrt for min tynne lommebok. Så i et forsøk på å snu dette – før det blir uoverkommelig – henviste legen meg til St. Olavs i Trondheim, med henblikk på å få et opphold på Røros rehabilitering eller lignende sted. MEN – jeg ble veid og funnet for lett …..
Da må jeg altså finne andre metoder for å få bukt med dette problemet. Den mye omtalte Anna Anka uttalte noe om at det er egoistisk av kvinner å være overvektig. Først ble jeg provosert av denne uttalelsen, men etter å ha tenkt på det lurer jeg på om det kanskje kan være litt sant. For man må jo kunne sies å være litt egoistisk når man har latt kroppen forfalle slik at man har fått dårligere livskvalitet. Dette påvirker barn, kjærester og annen familie og venner. Man bruker mye tid på å tenke på overvekten og hva man kan gjøre med den. Men det å komme til det punktet at man faktisk gjør det man har bestemt seg for – det er verre. Det er jo så lett å vente til mandag eller finne andre unnskyldninger for å begynne. Så er det motivasjonen – som må være på topp hele veien – skal man orke å holde ut over tid. Det er en “fulltidsjobb” å gå ned i vekt. Man må være fokusert og utholdende. Har man først problemer med å legge på seg – er det lett å gå opp i vekt så snart man “slapper av” litt. Man er altså nødt til å omprogrammere hele tankegangen vedrørende mat, kropp og trening skal det lykkes. Det holder ikke med en slankekur – her må det en livsstilsendring til.
Men å være for lett til å få hjelp – med et tydelig overvektsproblem – det synes jeg er tåpelig. Riktignok vet jeg at det er de med mer overvekt enn meg – som trenger hjelp først – men det er feil når en person må “til seters for å gjøre seg feit” for å få hjelp i utgangspunktet. Burde det ikke settes inn flere ressurser ifht det økende overvektsproblemet i velferdssamfunnet – slik at man unngår at så mange blir overvektige. Kanskje burde man hatt større fokus på kosthold og riktig trening allerede på skolen – slik at de fleste er på riktig spor før man kommer i pubertet og blir voksen? Selv hadde jeg omtrent bare dårlig erfaring med gym-timene på skolen – da “gruppe-trening” ble helt feil for meg. Hadde man hatt ressurser til det – kunne man funnet de “rette” og mest lystbetonte treningsmetodene for alle. Da ville man sannsynligvis fortsatt med det etter skolegangen også. I voksen alder fant jeg ut at jeg likte å trene i treningsstudio (styrketrening på apparater) – i den perioden jeg trente der var jeg i relativt god form og hadde mye mer overskudd til alt annet. Dessverre finnes det ikke noe treningsstudio her jeg bor nå og jeg tror faktisk jeg ville kviet meg for å gå også – pga overvekten. Og det er vel – ironisk nok - en av de klassiske unnskyldningene for ikke å begynne å trene – det at man ikke vil gå på trening før man har gått ned litt i vekt og kommet i bedre form først ….
Nå kan det diskuteres rundt temaet å bruke ressurser på problemer som ofte er selvforskyldte. Men da må man også begynne å se på alle andre skader og sykdommer som er selvforskyldte. Ekstremsport, røyking, rusmisbruk, manglende bruk av bilbelte, “tullekjøring”, for høy fart i trafikken, manglende sikring hjemme og på jobb og så videre .. og så videre .. Er det verre å bruke ressurser på en som er overvektig enn en som kjører i fylla – eller langt over fartsgrensen – og kræsjer? Er det verre å bruke ressurser på en overvektig enn en som trenger nye lunger pga røyking i mange år? Slik kan man holde på i det uendelige. Poenget i forhold til overvekt og omlegging til en sunnere livsstil – er vel å unngå at mange blir overvektig og med det slippe å bruke masse ressurser på det når kroppen/helsa begynner å svikte.
Stress er en viktig faktor i dagens overvektsproblem. Samfunnet og en selv – stiller høyere og høyere krav til hva man skal prestere og til hvordan man skal se ut. Nå snakker jeg ikke om vanlig travelhet, men stress fremtvunget av ubehagelige situasjoner av manglende mestring. Alt man MÅ gjøre skaper indre stress, negative følelser og tapper oss for energi. Hormonproduksjonen påvirkes og kommer i ubalanse. Kroppen skriker etter raske karbohydrater. Man trøstespiser, kjedespiser, overspiser og kosespiser. Skal man få bukt med det indre stresset – må man skaffe seg en oversikt over hva dette skyldes og så gjøre noe med det. Men hva hvis det bl.a. er nettopp vekta, ens dårlige matvaner og manglende lyst/energi til å trene som gir dette indre stresset? Da er man vel havnet i en særs dårlig sirkel .. eller?? I tillegg til indre stress – har jeg ei dørstokkmil som er vanskelig å forsere og en hang til godis som ikke kan ignoreres sånn uten videre. Så hvor begynner jeg??
DETTE skulle jeg gjerne hatt hjelp til – SÅ skulle jeg gjerne hatt hjelp til å holde ut de første seks til åtte ukene med kostomlegging og trening/aktiviteter. DERETTER trenger jeg ganske sikkert regelmessig oppfølging som passer på å innhente eventuelle “glipper” og tilbakefall. DA kunne jeg klart det … kanskje .. engang ..
Ønsker dere en flott torsdag – klemmer!!
Alle bildene i dette innlegget er Googlet!
Innlegg
Foto; Håkon Røvang, Nittedal
