En helg full av kontraster ..

Jeg tror jeg må ha vært igjennom hele følelsesregisteret denne helga. Ikke minst som følge av at jeg er så utslitt. Når jeg er så sliten at jeg blir irritert når telefonen ringer – eller jeg skvetter av lyder som et nys eller at noen mister ned noe – da er det snart på tide med en time-out for mor.

 

OG - Det blir bytur på meg denne uka – dvs jeg skal inn til byen (Trondheim) for å være sammen med eldstejenta. Faren hennes – skal reise til Vancouver og delta i Paralympics. Han er på Norges landslag i kjelkehockey. Blir kjempespennende å følge det som skjer der. Dessverre er ikke media like ivrige på å dekke Paralympics – som de vanlige Olympiske leker. Ikke har de spesielt mange sponsorer heller. For noen år siden – da Kjelkehockey-landslaget vant VM – stod det ikke en eneste notis om det i Adresseavisen. Jeg sendte redaktøren en mail og lurte på hvorfor. Han estimerte meg ikke med et svar engang. Etter det har jeg nesten ikke kjøpt avisen – men må innrømme at jeg leser litt på nettet. Men å gi avisen penger for det ???? – NOT … !!! Vi krysser i alle fall både fingre og tær – i håp om en medaljeplass. Det er nå tolv år siden han var med på å ta Gull i Nagano OL. Kun ett års tid etter at han brakk ryggen. Veldig imponerende innsats synes jeg og mange med meg. Unner laget et nytt gull nå – da dette er gutter som virkelig satser alt de kan og klarer. Eldstejenta hadde veldig lyst til å være med – men det gikk ikke denne gangen. Da får vi to heller kose oss i byen – forhåpentligvis med noen glimt fra kampene på tv. Mellomstejenta skal være hos Mormor og Morfar – Miniprinsessa hos Bestemor. Det blir nok den time-out’en jeg trenger akkurat nå :o)

Kusiner med et nært bånd! Eldstejenta til høyre! Pene jenter :o)

Tilbake til det jeg begynte med. I helga har jeg fått med meg både tre-mila og fem-mila. Spennende spurt-oppgjør på begge distansene. Pulsen min var ubeskrivelig høy .. :o) Gleden var stor både i Vancouver og her i stua mi. Men det kom som en merkelig kontrast til det jeg følte når jeg så på nyhetssendingene lørdag og søndag. Jordskjelvet i Chile minnet oss på at verden fortsatt har viktigere saker å ta seg av – viktigere enn gull- og sølvmedaljer – viktigere enn “Norges ære”. Det gjorde vondt å se på alle ødeleggelsene. Bildene fra Haiti – som nesten hadde forsvunnet i alt OL-kaoset – kom tilbake i hodet mitt, i tillegg til nye fra Chile.

 

Foto; Haiti - CARLOS BARRIA/ REUTERS og Chile - ALIOSHA MARQUEZ/AP

Glemt var medias hardkjør på Northug, glemt var Gundes uttalelse om at Petter “lekte med konkurrentene som han ville gjort med rotter før han tok livet av dem” og glemt var Kowalczyk’s angrep på Bjørgen og hennes bruk av astma-medisin.

To alvorlige jordskjelv med katastrofale følger – på noen få uker. I tillegg kom nyheten om det alvorlige uværet i sør-/mellom Europa – med store skader og dødsfall som konsekvens. Som en dæsj på toppen – fikk vi kjennskap til Romani-folkets (Sigøynernes) tragiske skjebne – der de lever – bortgjemt og –glemt? like ved et berg av farlige giftstoffer, i Kosovo. Barn så vel som eldre – får i seg store mengder giftstoffer via mat og støv. Bly og kvikksølv. De har forsøkt å få hjelp – men verden toer sine hender. Kirkens Nødhjelp skal ha hatt kjennskap til hvor vanskelig dette er for de menneskene som lever der – 80 barn skal ha dødd uten at Kirkens Nødhjelp grep inn. De sender ballen videre og påpeker at det er FN’s ansvar. Men det er da vel alle menneskers ansvar – VÅRT ANSVAR!!! Da er det er Kirkens Nødhjelp’s ansvar også. Er det ikke derfor vi gir penger til dem – for at de skal hjelpe folk i nød? Vårt ansvar er å støtte opp så godt vi kan – enten ved egeninnsats eller ved økonomisk støtte. Vi har også ansvar for å sørge for at dette blir gjort kjent – at folk får vite om det. Vi har vel også et ansvar for å påpeke at det ikke er godt nok – å legge skyld og ansvar over på andre når kriser oppstår. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe mer – jeg skulle ønske jeg hadde maktet å gjøre noe mer.

Foto: Tine Frich Møller

For som Jon Schau uttalte ved en anledning; Man tror man har erfart så mye i livet ved å se/høre nyhetene og føle med de som blir rammet av forskjellige tragedier – men det er ikke det samme som å oppleve det. Den erfaringen vi får ut av det – er altså følelsene vi opplever og hvordan vi forholder oss til det etterpå. Med hverdagens mas og kjas – blir slike tanker og følelser snart glemt og det er tragisk for oss alle – spesielt de som lider og har det vondt. Menneskene det hele handlet om i utgangspunktet. Vi må ikke glemme – vi kan ikke glemme!!

Med mitt utgangspunkt – blir det å gi noen kroner til humanitært arbeid – som kan hjelpe til der det trengs. Men man blir jo litt betenkt når man hører om tilfeller som over her. Kommer pengene frem til de som trenger dem? Kommer hjelpen frem? Vi får håpe og tro det!

I mellomtiden må allikevel livet gå videre – og vi vil oppleve små og store hverdagsgleder – til tross for at andre lider. Urettferdig?? Igjen en påminnelse om at vi i Skandinavia stort sett har det veldig bra. La oss glede oss over det – la oss sammen sende disse positive følelsene ut i verden – positive og glade følelser, tanker og ord – kjærlighet!! SMIL!! :o)

Og til Petter og de andre utøverne i OL – gratulerer med vel overstått og med medaljer :o)

Foto: Scanpix

Jeg kommer plutselig tilbake – stor klem!!

Toril :o)